Ein skal ikkje Grete over spilt fett

Dette gikk bra. Ble skikkelig alvor av denne blogg-gjenopplivingen. Tror det har en viss sammenheng med at  ?Bloggerne? hadde sesongpremiere, og at jeg nok en gang ikke ble spurt om å være med. Hvem har ikke lyst til å se ei småtjukk kjerring sitte i sofaen sammen med katten sin og browse på Netflix for å finne noe å se på hver kveld? Topp underholdning, spør du meg. Burde fått min egen serie, faktisk. Det hadde blitt sakte-tv i sin reineste form. Faen altså, det er ikke mye å skrive hjem om. Ikke gidder jeg å skrive hjem heller, siden jeg bor i samme ?by ?som mamma.



Dette spiste jeg til middag i dag. Glemte tacoskjella i ovnen, og holdt på å bli røykforgifta. 

Men det går greit med Grete da. Der har du navnet på selvbiografien min, forresten. Har startet på mitt andre kurs, og har gått ned rundt seks kilo til nå. Det går da så forbanna treigt denne gangen her. Det er faen meg en evig prøvelse i å ikke gi opp, dette prosjektet her. Og jeg ELSKER å gi opp. Det er en av favoritt-hobbyene mine. Etter det å browse på Netflix så lenge at middagen blir kald da, selvfølgelig.

 

Jeg mister motet litt innimellom. Den slemme hjernen min prøver å overbevise meg om at dette er en slags livslang runddans. En evig roligdans med Grete. Alle andre har gått, lysene er i ferd med å slukkes, og der står vi igjen og danser. I overført betydning frykter jeg at alle andre utretter store ting i livene sine, mens jeg for 934948 gang forsøker å komme i form, og bli der. Men jeg tror ikke nødvendigvis det å gå ned i vekt er spesielt stort. Det er det heller ikke, etter som man blir mindre av det. Men det er ikke poenget. Jeg har kommet fram til at den virkelige endringen må finne sted inne i det kaotiske, helvetes-lignende, mørke og til tider meget festlige stedet kalt hjernen. Jeg har eksistert på denne skakkjørte planeten i 27 år nå. Helt siden jeg var rundt 10 år, har jeg alltid følt at det var noe som ikke stemte med meg. Nei, jeg er ikke født i feil art, som sikkert halvparten av vennene mine tror, men jeg sliter periodevis med at jeg ikke trives i kroppen min.



Katten trives heller ikke i kroppen min. 

Og det er ikke med kroppen, som med slemme venner, at man bare kan sparke dem i fjeset og blokkere dem på facebook hvis man er lei. (Som om jeg noensinne har blokket noen på face..) Man må aktivt foreta seg noe. Det er jeg ikke spesielt glad i, sånn generelt. Men jeg har bestemt meg for at hver gang jeg sier eller tenker noe stygt om meg selv, så skal jeg skrive det ned. Hittil har det blitt ei relativt lang liste. Jeg bruker en slags omvendt psykologi på meg selv, og det ser ut til å funke. For de dagene jeg er fornøyd og synes jeg er flink, så leser jeg igjennom lista. Da blir jeg kvalm og irritert over hvor slem jeg tillater meg å være mot meg selv. Jeg gjorde et lignende eksperiment en annen gang, hvor jeg skrev lapper med kompliment og hang opp rundt om i leiligheta, men det førte ikke til annet enn raseri og høylytt latter.

 

Det har seg nå ennå slik at det er de stygge ordene som treffer best. Man må på et eller annet tidspunkt godta at realiteten er slik den er. Det viktigste er tross alt at jeg liker meg selv. Gjør jeg ikke det, betyr det ikke like mye at andre gjør det heller. For man forstår det nemlig ikke. Heldigvis er det kun i perioder jeg har det sånn, men det gjør det for så vidt ikke enklere. Det er ganske fælt. Men Grete hjelper. Jeg føler jeg er i ferd med å finne litt tilbake til meg selv nå. Hva nå enn det betyr! 



Her fikk jeg på meg en kjole med glidlås i ryggen. Det tok jeg som en meget stor seier. Helt til jeg skulle ta den av meg igjen. Det var en treningsøkt i seg sjøl. 

Nå er jeg sånn halvveis i gang med ei ny Grete-uke, og i kveld testet jeg ut cottage cheese-pannekaker. Det er det jævligste jeg har smakt. Jeg skjønner ikke at folk spiser den dritten der frivillig. Satser på å nå målet om -10 kg i løpet av kurset, har rundt 4 kg igjen nå. Begynner å merke det nå, og det er kjekt. Blir ikke like svett av å gå opp trapper lenger. Kanskje jeg skriver mer senere i uka, men jeg kan ikke love noe. Har fått meg katt.



Koselig med katt. 

Én kommentar

M

20.04.2016 kl.14:17

Hei nydelige Pernille! :) DIGGER bloggen din! :D Du skriver fantastisk morsomt og underholdende (og ærlig...). Nå har jeg aldri vært på GR-kurs selv, men sånn som jeg har forstått det, så handler det om å spise lite nok kalorier, og gjerne mager mat? Holder på med boka "matrevolusjonen" av Andreas Eenfeldt. Har du lest den? Den gjør det ganske klart at forfatteren (en lege) anbefaler lavkarbo-kost til sine (overvektige) pasienter med diabetes. Og han skriver mye om hvor vanskelig det er å hele tiden jobbe mot sulten ved å gå ned i vekt med lavkalorimetoden, og han anbefaler sterkt å heller kutte ned på karbohydratene, for å kunne spise seg mett og ikke konstant kjempe mot sulten. Og han sier at da må man bli kvitt frykten for mettet fett og andre typer fett. Jeg har ikke prøvd lavkarbo selv, og jeg har heller aldri vært overvektig. Men det som slår meg, er hvor dårlig mange av rådene overvektige får ser ut til å virke!! En venn er veldig overvektig. Hun gikk ned 35 kg ved å spise lavkalorimat/fettfattig diett. Men alt er tilbake igjen nå. Det jeg tenker er jo: de rådene hun har fått fra diverse helseinstanser fungerer jo utrolig dårlig!! Hun blir ikke kvitt overvekten! Det er jo ikke noe galt med verken henne eller viljestyrken hennes. Men kanskje kostholdsrådene hun får? :) før du avfeier det helt, så kan du jo lese boken og se hva du synes selv? Stå på, du gjør en kjempejobb, og det er sikkert knalltøft!! Du er rå :)

Skriv en ny kommentar

Pernille

Pernille

27, Molde

24 år gammel "kvinne" med stor apetitt og et ønske om å bli sexy-lubben.

Kategorier

Arkiv

hits