Ein skal ikkje Grete over spilt fett

Dette gikk bra. Ble skikkelig alvor av denne blogg-gjenopplivingen. Tror det har en viss sammenheng med at  ?Bloggerne? hadde sesongpremiere, og at jeg nok en gang ikke ble spurt om å være med. Hvem har ikke lyst til å se ei småtjukk kjerring sitte i sofaen sammen med katten sin og browse på Netflix for å finne noe å se på hver kveld? Topp underholdning, spør du meg. Burde fått min egen serie, faktisk. Det hadde blitt sakte-tv i sin reineste form. Faen altså, det er ikke mye å skrive hjem om. Ikke gidder jeg å skrive hjem heller, siden jeg bor i samme ?by ?som mamma.



Dette spiste jeg til middag i dag. Glemte tacoskjella i ovnen, og holdt på å bli røykforgifta. 

Men det går greit med Grete da. Der har du navnet på selvbiografien min, forresten. Har startet på mitt andre kurs, og har gått ned rundt seks kilo til nå. Det går da så forbanna treigt denne gangen her. Det er faen meg en evig prøvelse i å ikke gi opp, dette prosjektet her. Og jeg ELSKER å gi opp. Det er en av favoritt-hobbyene mine. Etter det å browse på Netflix så lenge at middagen blir kald da, selvfølgelig.

 

Jeg mister motet litt innimellom. Den slemme hjernen min prøver å overbevise meg om at dette er en slags livslang runddans. En evig roligdans med Grete. Alle andre har gått, lysene er i ferd med å slukkes, og der står vi igjen og danser. I overført betydning frykter jeg at alle andre utretter store ting i livene sine, mens jeg for 934948 gang forsøker å komme i form, og bli der. Men jeg tror ikke nødvendigvis det å gå ned i vekt er spesielt stort. Det er det heller ikke, etter som man blir mindre av det. Men det er ikke poenget. Jeg har kommet fram til at den virkelige endringen må finne sted inne i det kaotiske, helvetes-lignende, mørke og til tider meget festlige stedet kalt hjernen. Jeg har eksistert på denne skakkjørte planeten i 27 år nå. Helt siden jeg var rundt 10 år, har jeg alltid følt at det var noe som ikke stemte med meg. Nei, jeg er ikke født i feil art, som sikkert halvparten av vennene mine tror, men jeg sliter periodevis med at jeg ikke trives i kroppen min.



Katten trives heller ikke i kroppen min. 

Og det er ikke med kroppen, som med slemme venner, at man bare kan sparke dem i fjeset og blokkere dem på facebook hvis man er lei. (Som om jeg noensinne har blokket noen på face..) Man må aktivt foreta seg noe. Det er jeg ikke spesielt glad i, sånn generelt. Men jeg har bestemt meg for at hver gang jeg sier eller tenker noe stygt om meg selv, så skal jeg skrive det ned. Hittil har det blitt ei relativt lang liste. Jeg bruker en slags omvendt psykologi på meg selv, og det ser ut til å funke. For de dagene jeg er fornøyd og synes jeg er flink, så leser jeg igjennom lista. Da blir jeg kvalm og irritert over hvor slem jeg tillater meg å være mot meg selv. Jeg gjorde et lignende eksperiment en annen gang, hvor jeg skrev lapper med kompliment og hang opp rundt om i leiligheta, men det førte ikke til annet enn raseri og høylytt latter.

 

Det har seg nå ennå slik at det er de stygge ordene som treffer best. Man må på et eller annet tidspunkt godta at realiteten er slik den er. Det viktigste er tross alt at jeg liker meg selv. Gjør jeg ikke det, betyr det ikke like mye at andre gjør det heller. For man forstår det nemlig ikke. Heldigvis er det kun i perioder jeg har det sånn, men det gjør det for så vidt ikke enklere. Det er ganske fælt. Men Grete hjelper. Jeg føler jeg er i ferd med å finne litt tilbake til meg selv nå. Hva nå enn det betyr! 



Her fikk jeg på meg en kjole med glidlås i ryggen. Det tok jeg som en meget stor seier. Helt til jeg skulle ta den av meg igjen. Det var en treningsøkt i seg sjøl. 

Nå er jeg sånn halvveis i gang med ei ny Grete-uke, og i kveld testet jeg ut cottage cheese-pannekaker. Det er det jævligste jeg har smakt. Jeg skjønner ikke at folk spiser den dritten der frivillig. Satser på å nå målet om -10 kg i løpet av kurset, har rundt 4 kg igjen nå. Begynner å merke det nå, og det er kjekt. Blir ikke like svett av å gå opp trapper lenger. Kanskje jeg skriver mer senere i uka, men jeg kan ikke love noe. Har fått meg katt.



Koselig med katt. 

Det er ikke bare livet som går opp og ned.

Jeg tror jeg er i ferd med å bli gal. Hvordan har jeg havnet i denne situasjonen her nok en gang? Jeg er tilbake på Grete. Det er to år siden mitt forrige kurs. Nå høres det ut som om jeg skrifter hos presten i den katolske kirka, men Grete er ikke så ulikt en religion. Jeg følger (opp)skriftene hennes slavisk, og tror på hennes bud, jeg lovpriser henne når det går bra, og jeg søker tilflukt hos henne når jeg mislykkes. Jeg har heller aldri møtt henne. Men jeg vet hvordan hun ser ut. Blir man for opphengt, kan man bli en ekstremist. Da blir man helt gal og kaster grønnsaker, nøtter og oppskrifter på folk, ser jeg for meg. Heldigvis trenger man ikke å sprenge seg selv i lufta i Gretes navn, selv om det føles ut som om det er det jeg gjør etter alle grønnsakene hun tvinger meg til å spise.



Her fikk jeg 9,2 i kostholdsscore en dag i forrige uke. Da ble jeg så glad at jeg ville feire med å spise, men det kunne jeg ikke.

Det tok lang tid, denne gangen, før jeg forsto at jeg hadde lagt på meg igjen. Det skjedde under en av mine månedlige raid i klesskapet. Av og til får jeg så ekstremt dårlig selvfølelse og føler meg feit og jævlig, og da begynner jeg å prøve klær. Da står jeg og svetter foran klesskapet mens jeg drar på meg ulike klær jeg kjøpte etter forrige runde med Grete, og nesten mediterer meg fram til om de har blitt trangere eller ikke. Når jeg kjenner at klærne har blitt trangere, faller jeg fullstendig sammen i fosterstilling og gråter mens svetten siler nedover panna. Det er nesten en slags morbid treningsøkt i selvpining.

Når panikkanfallet er over, skraper jeg meg opp fra gulvet, og finner fram dataen. Der blar jeg meg fram til bilder jeg er tagget i på facebook (der er det stort sett bare bilder fra da jeg var på mitt slankeste), og sammenligner med hvordan jeg ser ut den dag i dag. Cirka to dager etter dette får jeg mensen. Det er et av de sikreste tegnene på at den jævlige uka er på vei. Når den er over, føler jeg meg bedre, og fortsetter i det samme sporet som fører til at jeg legger på meg. Og slik holder jeg på til hodet mitt forstår at jeg har lagt på meg, og burde gjøre noe med det før det blir for mye.


Her er et tilfeldig bilde av den nye katten min, som egentlig ikke har noe med saken å gjøre. Men folk klager over at jeg legger ut for mange bilder av den i sosiale medier, så derfor legger jeg heller ut et her.
 

9,9 kilo ble det denne gangen. Jeg runder faen meg ikke opp til 10. Det er 9,9. Nå har jeg gått ei og ei halv uke på Grete, og i forrige uke gikk jeg ned 1,7 kilo. Det enorme, like hårete som leggene mine på vinteren-målet er å gå ned 10 kg totalt på kurset. Men det gjør jeg bare hvis jeg har overskudd og gidder. Jeg er meget fornøyd med 8. Målet mitt er jo aldri å bli tynn, jeg skal bare kvitte meg med dobbelhaka og litt av fettbarnet som disser fornøyd på magen min for øyeblikket. Og jeg er godt i gang. Jeg har nesten klart å svelge nederlaget etter vektoppgangen. Rart at det tar så lang til å få ned. Skulle ønske det var slik med all dritmaten også.



Gretes variant av dritmat. Roede-pizza. Den er faktisk dritgod. Spesielt når den er kald!

Jeg har en tendens til å ta all motgang som nederlag. I hvert fall i starten. Noe henger fremdeles igjen. Som den gangen jeg ble valgt sist i slåball på barneskolen, eller den gangen i 2005 da jeg vant en tur med danskebåten på Norway Cup, men ikke kunne dra fordi jeg var under atten. Føler meg snytt for ei helg med danseband og fyllearrest. Men heldigvis bor jeg i en liten by, så jeg får nok av det her.


Der er et bilde av litt av hake nr.2 som nå skal bort. Sånn delvis, i hvert fall. Må ha litt, hvis ikke er det ikke artig å ta stygge snaps.

Jeg skal i hvert fall bare fortsette som jeg gjør nå, og så får vi se hvordan det går. Jeg har troa på Grete. Og på meg selv.

Hvem kan man egentlig stole på?

Man kan i hvert fall ikke stole på seg selv. Men på en solid andreplass finner vi mennesker som foretrekker å ha på seg dongeribukse når de kommer hjem fra jobb, framfor å skifte til kosebukse/joggebukse. Jeg skriver kosebukse/joggebukse for å omtale begge kjønn. Jeg tviler på at mannfolk kaller joggebukse for kosebukse. Mens vi jenter ofte bruker begge deler. Likevel vil jeg nok tro at jenter som regel bruker ordet "kosebukse", ettersom det inneholder ordet "kos" og det er noe vi ofte forbinder med denne buksal.

Den er en del av antrekket når man skal velte seg på sofaen, trøkke inn på taco, smågodt og potetgull, og selvfølgelig skylle det hele ned med Pepsi Max. HERREGUD, vi drikker da ikke brus med sukker. Etter denne seansen følger ofte en til to timer med dårlig samvittighet og kaldsvetting i fosterstiling mens man lurer på hvor selvkontrollen tok veien. 

Kosebuksa er også til hverdags. Man kommer hjem fra jobb, sliten og litt lei. Dongeribuksahar gravd seg inn i sideflesket hele dagen, og man har opptil flere ganger vært nødt til å gå inn på do for å sjekke at man ikke har fått blødende gnagsår på sideflesket.



Når man kommer hjem og entrer de hellige kvadratmeterne hvor man endelig kan være 100 prosent seg selv, uten å havne i fengsel eller bli lagt inn, så er kosebuksa avgjørende. Det er som å flykte inn i en magisk og myk drømmeverden. Men kosebuksa kan være en svikefull og jævlig venn som egentlig ikke vil ditt beste. Den er som regel ekstremt slapp i strikken, og relativt romslig. Det er stor fare for at man vokser kraftig rundt livet uten å merke det, skulle man bo i kosebuksa for lenge. Det er derfor viktig at man ikke blir en person som går i kosebukse på jobb og ute i samfunnet ellers.

Men så har vi de menneskene da. Dem som aldri har på seg kosebukse/joggebukse. Det er nesten verre enn dem som sverger til plagget med evig troskap, slik som kongen sverget evig troskap til Norge. Hvem er det, som ved sine fulle fem, kommer hjem fra jobb og bare setter seg i sofaen i DONGERIBUKSE!? Det burde da være fullstendig umulig. Jeg ser kun to mulige svar.

  1. Du har så lite kroppsfett at uansett hvilke bukser du prøver, så er de slapp i strikken og ekstremt vid rundt livet. Dette medfører at du aldri har behov for kosebukse/joggebukse. Som mest sannsynlig også er grunnen til at du har så lav fettprosent. Ser man på gullrekka i dongeri, så spiser man ikke mye taco og smågodt. Men man drikker sikkert en del Pepsi Max da.
  1. Du er selvskader.

Hvorfor prøver vi å like ting vi ikke liker?

Helt fra man er liten blir man tvunget til å smake på ting man egentlig ikke liker. I barndommen kan det være rosenkål, brokkoli eller andre grønnsaker som ligner på rare mennesker eller gamle menn. I ungdommen kan det være Tuborg på glassflaske som man skyller ned med øl, eller det kan være mannfolk. Det er ikke før i voksen alder at man begynner å tvinge seg selv til å smake på de seneste trendene som visstnok skal gjøre deg både slank, smartere eller kristen. Hvorfor prøver vi å like ting vi ikke liker? Mest sannsynlig er det Facebook sin skyld. Hver eneste dag må vi like livshendelser og innlegg vi eeeegentlig ikke liker, fordi vi føler at vi må. Disse "koselige" hendelsene som man nesten er pliktig til å like. 

De to siste ukene har jeg febrilsk forsøkt å få meg selv til å like cottage cheese. Jeg synes konsistensen er helt jævlig, men det ser godt ut, fordi det ligner på riskrem. Jeg har ikke tatt steget dithen ennå at jeg forsøker meg på CC i sin opprinnelige form fra boks. Jeg kjøper kun produkter som skjuler denne mystiske ?maten? sin egentlige form. Det vil si et beger med CC og masse syltetøy.


Kanskje slutter jeg å ligne på dette dyret hvis jeg spiser nok cottage cheese? 

Grunnen til at jeg føler meg inspirert til å skrive om dette merkelige, utenomjordisk-lignende, og muligens råtne produktet er fordi jeg i skrivende stund har CC-rundstykker i ovnen. Det er en mystisk blanding av CC, havregryn, egg, bakepulver og salt. Det ligner på tapetlim. Jeg kikker forventingsfult inn i ovnen hvert tredje minutt for å se om det har blitt mer appetittlig siden sist. Det eneste det medfører er at jeg slipper ut varmen fra ovnen, og rundstykkene bruker dobbelt så lang tid på å bli ferdige.

Men slik er det når jeg er nysgjerrig av natur. Det var det jeg skrev på skolen, hver bidige gang de prøvde å få oss til å reflektere over hvorfor vi ville bli journalister. ?Jeg er så nysgjerrig, skjønner du. Hvorfor lurer du egentlig på dette? Hva er det du vil oppnå med dette spørsmålet? Hvorfor ville du bli journalist? Liker du det ikke når jeg bruker ditt eget spørsmål mot deg? Hva tenker du nå??

Nå begynner det faktisk å lukte litt godt her. Jeg må gå å sjekke igjen. Det så faktisk ikke så aller verst ut nå. Men jeg kom på at jeg glemte å doble mengden bakepulver, ettersom jeg doblet alle de andre ingrediensene. Jaja, man kan ikke huske alt heller.

Men jeg synes det er en merkelig utvikling. For ti år siden satt jeg i en stengt barnehage midt på natta og tvang i meg Tuborg mens jeg skylte det ned med Cola. Nå sitter jeg i sofaen hjemme og tvinger i meg cottage cheese som jeg dynker i syltetøy for å få det til å smake godt. Den eneste lærdommen jeg tar fra dette er at alt smaker bedre med sukker. Selv om det er lettsyltetøy da. Så alt smaker bedre med søtningsstoffer, kan man si. Ikke at det var noen overraskelse. Men det er likevel rart, at vi har behov for å lære oss å like noe.

Det er liksom ikke tillatt å ikke like ting. Spesielt hvis man ikke har smakt det. ?Hvordan kan du si at du ikke liker noe, når du ikke har smakt det?? er standard-frasen fra irriterende mennesker vi også har måtte lære oss å like. Jeg kan med sikkerhet og hånden på hjertet og andre kroppsdeler, si at jeg ikke liker lutefisk, for eksempel. Hvem faen liker fisk som er dynket i giftig, flytende væske, som skvulper rundt på tallerkenen? Folk spiser lutefisk på grunn av tilbehøret, har jeg alltid påstått. Og det påstår jeg fortsatt. Hvis jeg har lyst på gele, så spiser jeg ikke fiskegele. Da kjøper jeg heller gele på butikken, tilsetter litt vodka og har det jævla kjekt. Jeg sliter meg ikke igjennom et giftig fiskestykke kun for å få spise bacon og drikke akevitt.

 Ikke spiser jeg gravlaks heller. Jeg vet at laksen jeg spiser allerede er død, jeg trenger ikke å spise en som har vært begravet i tillegg. Synes nesten det er litt frekt. Er man stedt til hvile, så burde man få være i fred, synes jeg. Derfor lar jeg den være.

Men nå har jeg tatt disse små, flate, pre-pubertale brøsta av noen rundstykker ut av ovnen. Jeg får druse på noe pålegg og skylle ned med Pepsi Max, så blir det vel bra dette og. SNAKKES.


For en gangs skyld vet jeg ikke helt hva jeg skal si.

"Jeg skal starte på mandag."

Hver gang man skal starte et nytt og bedre liv, sier man til seg selv ?på mandag, DA skal jeg starte!? Så kaster man alt man måtte ha av usunne matvarer og godteri i søpla. Når mandagen endelig kommer finner man seg selv plutselig stående å grave i søpla etter nevnte godteri.

Hver gang jeg kaster godteri (nå fikk jeg det til å høres ut som om dette inntreffer svært ofte, noe som ikke er tilfellet. Men har du kastet godteri mer enn fem ganger, så synes jeg du faktisk har rett til å skrive ?hver gang.? Det strider imot all sunn fornuft.) Jeg begynner på nytt. Hver gang ( ;) ) jeg kaster godteri, ser jeg meg nødt til å sprute masse Zalo eller andre giftige husholdningsprodukter over hele driten. Og da mener jeg hele driten.

Risikerer jeg å la en liten overflate være udekket av giftig materiale, kan jeg finne på å spise det. Det må være en slags sjukdom. Det har hendt at jeg har tatt meg selv i å tenke at ?klor kan da umulig være så farlig, vi bader jo tross alt i det.? Kanskje unngår jeg å dø en smertefull død hvis jeg bare skyller munnen etterpå. Det har heldigvis kun blitt med tanken. Ergo, jeg er ikke helt fullstendig sjuk i hodet.

Jeg skulle, som planlagt, starte mitt nye og bedre liv på mandag. Men i helga ødela jeg døgnrytmen min fullstendig, ved å være våken til rundt 05.30 på søndag. ?ÅÅh, spennende helg??, tenker du kanskje. Nei. Jeg lastet ned et nytt spill på telefonen. Et spill som lå under kategorien ?simulering? på App store. Spillet gikk ut på at du skulle oppleve hvordan det var å være en katt. Se verden gjennom kattens øyne. Springe rundt i ulike hus og hager for å ødelegge mest mulig på kort tid.


Sånn i tilfelle dere trodde jeg kødda. 


Jeg lå altså våken i sju timer og latet som om jeg var en katt. Derfor kunne jeg ikke starte mitt nye og bedre liv på mandag.Jeg våknet ikke før klokka var langt over 14.00. Da hadde jeg allerede forsovet meg til min nye og bedre frokost, nye og bedre lunsj og nye og bedre vann-drikking og gulrot-spising. Hele planen gikk rett til helvete.

Her er forresten et bilde av den nye katte-tatoveringa mi. I tilfelle dere lurte på om jeg liker katter. 


I dag våknet jeg kl. 05.45 av et mareritt hvor jeg var klarsynt i Åndenes Makt. Jeg fikk i hvert fall spist en helt middels frokost, og sett på en film med Leonardo DiCaprio. Et av mine andre nyttårsforsetter er nemlig at jeg skal se alle filmene som Leo har medvirket i. Sorry, men det er ikke kun kvalitet. Men hvis filmen er dårlig, så ser jeg på filmen samtidig som jeg later som jeg er en katt og ødelegger ting. Problem løst. Vi får se hvordan uka utarter seg. Men med denne elendige strukturen, tror jeg det snart er på tide for meg å hilse på Grete igjen.


Her er et bilde fra da venninna mi, Trine, og jeg stalket Leo da vi var i NY i desember. Sånn i tilfelle dere lurte på om jeg liker Leo. 

Det store sviket (Sorry, G. </3)

 

Nå er det snart vår. Jeg svetter allerede. Jeg svetter muligens litt mer, ettersom jeg har sveket Grete fullstendig. Helt siden jeg var seks år, har jeg ønsket å bli journalist. Molde tilbyr ingen utdanning innen journalistikk, dette medførte at jeg måtte flytte fem timer unna. Jeg har ikke lyst til å være fem timer unna. Jeg hører hjemme hjemme, noe som er like logisk som at man velger Santa Maria når det kommer til taco. Disse usle fem timene hjemmefra, kombinert med et kosthold med hovedfokus på å trøste sjelen for dens brutale adskillelse fra sjelefreden, førte til at jeg har lagt på meg. 

Er det rart jeg vil hjem? Dette er det vi driver med.

Heldigvis har jeg lært å ikke gi opp lett. Jeg gir i hvert fall ikke opp på meg selv. Det fortjener jeg ikke. Jeg måtte derfor bite i det sure eplet (noe som kan oppfattes som festlig for de som kjenner Grete, siden logoen hennes er et eple.) og melde meg på et nytt kurs. Sju kilo med nytt fett, viste vekta. Det er to uker siden. To kilo av det nye fettet har forduftet på mystisk vis, og jeg føler meg både lettere og lettet.

 Jeg hadde en slags forestilling om at jeg skulle være verdens beste slanker, ingen kilo skulle igjen få feste seg på mitt allerede lubne og relativt deformerte legeme. Det var en idiotisk tankegang. Jeg lider nemlig av en slags sykdom som bidrar til at hjernen kobler ut når jeg forteller den at noe ikke går an. Jeg skulle ønske jeg hadde gitt rom for ?det kan skje.? Kanskje det da hadde vært lettere å forholde seg til det. Selvfølgelig kan man ikke forutse uforutsette hendelser (Bortsett fra Lilli Bendriss da, hun har en gave.) og man kan heller ikke forutse hvordan man reagerer.



Dette er katten min. Bildet tatt helt ut av sammenheng. Har ingen bilder. Noe må dere jo se på.

Mitt atferdsmønster er å spise. Jeg spiser meg ut av problemer og ut av vonde følelser. Det gjorde jeg denne gangen og. Jeg var dum, trodde seks måneder med Grete hadde kurert 24 år med vaner. Det er ikke så lett. Det krever fullstendig selvkontroll, og i enkelte situasjoner er det umulig å oppnå.



Dette er en tilfeldig selfie. Kom borti da jeg skulle sjekke om jeg hadde noe på øyet. Passer bra, siden det ser ut som om jeg tenker. Det gjorde jeg ikke.

Heldigvis er løsningen enkel. Start på nytt. Selv om løsningen er enkel, er handlingen desto vanskeligere. Det er lett å bli demotivert og fortvilet når man er i en slik situasjon, der er Gretegjengen en fin støtte. De fleste har vært der, noen er der. Man kan føle seg alene om vektproblemene sine, men hvis man løfter blikket fra asfalten når man er ute og går, vil man raskt oppdage at det eksisterer tjukkaser overalt. Heldigvis. Hadde jeg vært den eneste, hadde jeg spist meg selv. 



Dette er kun til inspirasjon. <3

Hvorfor er treningssentre så skumle?

Hvordan føles det å være den tjukkeste personen i rommet? Den følelsen gjenopplever jeg hver gang jeg entrer den kronglete inngangen på SATS i Trondheim. Etter snart et halvt års medlemskap, har jeg ikke benyttet meg like mye av fasilitetene som jeg hadde planlagt. Jeg beveger meg utendørs i stedet. Men hvorfor skal det egentlig være slik?

 



Det fungerer ikke å gjemme seg. Det eneste positive er at man da svetter dobbelt så mye.

 

Jeg har en slags fobi mot å utføre fysisk aktivitet mens andre mennesker ser på. Dette har selvfølgelig en sammenheng med at både jeg og andre er innforstått med at jeg har behov for fysisk aktivitet. Fysikken min alene bekrefter det faktumet. En skulle kanskje tro, hvis en definerer et treningssenter for hva det i utgangspunktet forsøker å være: Et senter for trening. At det var et sted hvor alle slags mennesker i ulike fasonger og størrelser samlet seg. Men i altfor mange tilfeller er det dessverre ikke slik.

 

I de fleste tilfeller, og de fleste ukedager, er treningssenter et sted for mennesker som allerede har trent. Det er som å se på God Morgen Norge hvor kokk Wenche plutselig drar fram et brett nybakte boller fra intet. Ikke orker hun å påpeke at hun har jukset heller, slik som hele Norges matmor og husmannskostens førsteelsker Ingrid Espelid Hovig alltid gjorde. Neida, her sprader de inn. Tynne, faste og med puppene i panna. Det gjør meg forbanna, men samtidig kjenner jeg ikke hele historien. Det kan hende de var som meg. Allikevel skulle jeg ønske at flere som meg tok turen på treningssenter. Jeg orker ikke være senterets eneste tjukkas.

 

Når det i sjeldne tilfeller skulle dukke opp et individ med fettprosent over 1,5 er det liker før jeg bryter ut i Disneyprinsesse-relatert sang. Jeg får lyst til å rope ?HELL YEAH, SISTAH?mens jeg knipser og high fiver, klemmer og bryter så mange intimgrenser at vedkommende løper gråtende ut. Hvorfor tør vi ikke gå på treningssenter før vi ser ut som om dette er noe vi gjør fem dager i uka? Jeg tror det handler om at vi (meg selv inkludert) er for opphengt i hvordan andre mennesker ser oss og hva de tenker om oss.

 



Jeg kan ikke snakke fra en veltrent persons synspunkt, men jeg er sikker på at de berømmer oss i sitt stille sinn for at vi forsøker å endre livsstil. Kun et empatiløst menneske ville ha gjort noe annet. Men jeg ønsker heller ikke at noen skal hylle meg fordi jeg trener, som om de synes synd på meg fordi jeg ser ut som jeg gjør. Målet mitt er jo bare å ikke dø av overvekt, jeg skal ikke bli tynn. Ikke fordi jeg mener tynne mennesker ikke er pene, men jeg orker rett og slett ikke. Det passer meg å være litt lubben, jeg har en personlighet som tar mye plass og kan dermed ha en kropp som tar litt plass.

 



Treningssenterbesøkene dreier seg for min del mest om selvfølelse og den skinnende rene samvittigheten når jeg vagger ut dørene med rompesmerter fra helvete etter et ublidt møte med ergometersykkelen. Jeg vil kjempe en stille kamp for at treningssentrene skal bli allemannseie. Man skal ikke føle frykt for å besøke disse kvadratmeterne fylt med desperasjon og gammel svette, håp og motivasjon, håpløshet og fortvilelse. Hvis man tenker over det, er treningssenteret som livet selv. Man må betale en dyr pris, man får prøvd mye forskjellig, man overser sine medmennesker og later som om de ikke eksisterer, og hvis man er heldig ser man lyset i tunellen. 

Etterpå

Jeg lurer på om det egentlig går an å bli 100% fornøyd med seg selv. Selv om jeg i teorien har nådd målet mitt (og lagt på meg noen søte kilo siden sommeren), har jeg utviklet en lei tendens til å dra meg i magefettet og klemme her og der på kroppen før jeg skal sove. Jeg har ved flere anledninger fryktet at jeg skal gå i søvne å hente en tusj, for og så tegne streker på kroppen for å markere hva jeg er misfornøyd med. Det ville i tilfelle endt opp som et kunstverk av streker i ulike retninger. Men egentlig tror jeg det er hjernen jeg burde være mest misfornøyd med. Det er den som lar meg tenke slik. Hjernen er egentlig en tjukkas i seg selv. Den er formfull og rund. Så hvis dere legger godvilja til, så er vi egentlig alle tjukk i huet.


Har du mista en tusj nånn gang? (interaktiv high five til alle som tok den referansen.)
 

Det har egentlig gått ganske greit med meg siden sommeren, selv om jeg merker økning i mengden magefett. Heldigvis har den geniale teorien min vist seg å stemme. I tilfelle dette skulle være uklart, lyder min übergeniale teori som følger (herregud, jeg høres ut som Hitler.): Gitt at en person er overvektig og ønsker å gå ned i vekt, vil det være ytterst lurt av personen å gå ned såpass i vekt at det ikke lenger er fare for tidlig død. Skulle vedkommende gå ned så mye i vekt at han/hun kunne karakteriseres som tynn, ville en eventuell vektøkning være tydelig for alle mennesker med synet i behold. MEN! Skulle vedkommende ønske å beholde en del av magefettet, lårfettet, overarmsfettet, hakefettet, ryggfettet og puppefettet, vil det være betydelig vanskeligere for medmennesker å oppdage en eventuell vektøkning, da vedkommende kun observeres som en litt slankere masse.

 

Lurer på om jeg kan vinne en Nobelpris for denne teorien.

 

Nå rotet jeg meg fullstendig vekk igjen. Poenget er, at hukommelsen er selektiv. Jeg husker ikke hvordan jeg følte meg på mitt tyngste. Jeg husker ikke hvordan det var å bære på all vekta. Jeg har blitt vant til den "nye kroppen." Dette medfører at jeg til stadighet fortsatt føler meg ekstremt tjukk og alt som hører til den grusomme måten å se seg selv. Jeg benytter meg derfor av gamle bilder for å holde motet oppe.

Det her får jeg faktisk fullstendig spasmer i kroppen av å se på. 

Det er enkelt når man er i prosessen, da publiserer man bilder oftere enn nybakte mødre. Kommentarene og likesa hagler, og man føler seg som en Victoria's Secret-modell, der man sprader nedover gata med to dobbelthaker mindre. Den eneste hemmeligheten man egentlig bærer på er ei god holdin-strømpebukse. Det blir derimot problematisk når målet er nådd og oppmerksomheten stilner. Man blir avhengig av den. Man blir avhengig av at andre sier hvor fantastisk flott man er og hvor flink man er. Det tristeste av alt er at det tydeligvis ikke er godt nok at man forteller det til seg selv. Jeg har kjent veldig på "tomheten" i etterkant. Og det er da de teite tankene returnerer. Man føler seg plutselig som den ekstremt overvektige idioten som ingen vil ligge med igjen. Heldigvis har Grete banka bittelitt vett i skallen på meg, og jeg har klart å iverksette prosessen igjen. Døra inn til SATS har aldri vært tyngre (mest sannsynlig fordi jeg fremdeles blånekter å trene styrke, MEN LA MEG HA DEN JÆVLA METAFOREN.) Jeg trener nødvendigvis ikke for å bli tynnere, men for å holde meg i form, og for å holde de vonde tankene i sjakk. Og for å få sove. Ifølge mamma har jeg udiagnostisert ADHD, nemlig. 




God jul.

Hei.

 

Jeg føler at jeg er i ferd med å skrive et gjesteinnlegg på min egen blogg. Jeg har vært totalt fraværende den siste tiden, men når hverdagen din består av å skrive for å få gode karakterer, blir man plutselig stressa av å skrive generelt. Jeg lever, i hvert fall.

 

Det som førte fingrene mot tastaturet i dag, var ulike artikler på landets innholdsrike nettaviser. Det var ironi, forresten. Men ja, det kan tilsynelatende virke som om det er mobbeofferet som står i fokus når debatten tas opp denne gangen. Jeg er villig til å strekke meg såpass langt at jeg kan ha forståelse for at mennesker som mobber andre ikke har det greit med seg selv. Det er i grunn innlysende. Jeg klarer allikevel ikke å sympatisere med mennesker som mobber andre. Det kan være utallige årsaker bak hvorfor et menneske begynner å mobbe. Familieforholdene ville vært det første stedet jeg hadde lett. Man kan kanskje unnskylde barnets oppførsel, å si ?Men stakkars NN har det ikke så godt hjemme.? Men vedkommende bidrar til at andre ikke har det godt på skolen, og skolen er det stedet man befinner seg minst like mye som i hjemmet når man vokser opp. Jeg synes det blir feil å fokusere på de bakenforliggende årsakene for at noen har blitt en mobber, før man i det hele tatt fokuserer på den faktiske mobbingen. Jeg tror ikke mobbeofferet er så interessert i hvorfor personen mobber.

Jeg husker selv mine ?glansdager? på barneskolen. Jeg hadde mange venner, og tror jeg var godt likt. Allikevel ble jeg mobbet. Mobbeofferet karakteriseres ofte som et slags myteomspunnet, usynlig vesen som nærmest flyter gjennom gangene ubemerket. Det er ikke alltid tilfelle. Jeg var aldri usynlig. Både grunnet min relativt velutviklede anatomi og velutviklede fettprosent, høylytte stemme og oppmerksomhetssyke atferd. Jeg ville være midtpunktet, noe som fikk negative konsekvenser. Desto mer oppmerksomhet jeg søkte, desto mer ble jeg mobbet. Familiesituasjonen var også vekslende, og da jeg ikke bestandig fikk den oppmerksomheten jeg søkte i hjemmet, søkte jeg den i klassesituasjonen i stedet. Det var i disse periodene det var verst. Jeg mistenker at det ble en slags konkurranse mellom meg og mobberen. Han hadde mest sannsynlig (jeg vil egentlig bastant si at han hadde) behov for å bli anerkjent av medelevene. Små gutter med mindreverdighetskompleks, møtte stor jente med lav selvtillit. Det høres ut som begynnelsen på en tvilsom kjærlighetsroman, men for meg var det begynnelsen på slutten.

Det ble sagt at mobbere ofte føler skyld og skam når de blir eldre og skjønner hva de har gjort, men dette gjelder nok langt i fra alle. Det plager meg derfor at de framstilles som samvittighetsfulle. For mange gjelder det velkjente og klisjefylte uttrykket (ofte brukt av forsmådde jenter på 16): ?En gang en drittsekk, alltid en drittsekk.?  Det som der i mot nesten kan fastslås, er at mobbeofferet som regel sitter igjen med en eller annen form for senskade. For min del, dreier det seg om lav selvtillit, selvfølelse og manglende evne til å skjønne at jeg er bra nok. Jeg søker konstant bekreftelse. Får jeg det, varer det kun en kort stund, før jeg har behov for mer. Det går selvfølgelig an å jobbe med seg selv, men har man fått slengt i trynet nok ganger at man ikke er bra nok, så sitter det dypt. Jeg håper inderlig at ingen glemmer hvem det virkelige offeret i en mobbe-situasjon er, fordi det er nemlig ikke mobberen. 

Det var en gang....

Haaaallo.

Jeg håper at bloggen min aldri vil bli lenket opp mot en nettavis igjen. Jeg har aldri opplevd så mange anklagende, destruktive og slitsomme kommentarer som det jeg fikk etter at VG linket til mitt forrige innlegg. Unnskyld meg, men eksisterer det virkelig ingen form for selvsensur der ute? Jeg ble rett og slett sliten av å lese kommentarfeltet. Jeg fikk lyst til å ta en "Dexter" på samtlige, å slå opp parasoller i endetarmene deres. Heldigvis er jeg relativt sindig, og velger heller å tenke mange stygge tanker om dere, mens jeg hakker opp en banan med en kjøttkniv, og later som om det er deres familiejuveler. 



 Men ellers har jeg det ganske fint, altså.

Det sies at kroppen er et tempel, men kroppen kan også være et fengsel. For min del, har kroppen min lenge vært et isolat, hvor jeg har vært innesperret i mine egne negative oppfatninger av meg selv. Sakte, men sikkert, og langt mindre elegant, er jeg i ferd med å foreta et slags prison break. Det er ganske rotete i hodet mitt til tider. I dag har jeg igjen hatt en slik dag ,hvor jeg føler alle menneskene jeg møter stirrer på meg. Jeg sjekker gjentatte ganger for å se om det foreligger noen ytre årsaker til at de skulle stirre. Som regel gjør det ikke det.

Grunnen til at jeg tror mennesker stirrer på meg, er for øvrig fordi jeg til tider mistenker at jeg konstant ser slik ut:



Den eneste gangen jeg kan ha delvis forståelse for at forbipasserende fant meg interessant, var da jeg holdt på å snuble da jeg subbet bortover gata og stirret ned i telefonen min. Denne jævla smarttelefonen kommer til å ta livet av meg en dag. Denne uka startet med et ubeskrivelig kjedelig opphold på mitt lokale treningssenter. Jeg var så sliten og oppgitt at jeg nesten ikke la merke til gutten i rosa singlet og treningstights vedsiden av meg. Siden jeg var i Oslo i helga, og levde på en diett bestående av Jägerbombs og saltstenger, måtte jeg gjennomføre de begredelige 45-minuttene på sykkelen. Jeg er sikker på ei halvveis lam, blind, døv og stum dame som synger på siste verset, hadde passert meg ,halvveis hengende bak en rullator. Det gikk så ekstremt treigt.

Som om den manglende motivasjonen ikke var nok, så bestemte Spotify seg for å svikte en gammel venn i nøden. Det som var desto verre: Ettersom 3Gen ikke funket, var det eneste jeg hadde av musikk på telefonen, en lydbok med Espen Askeladd, jeg hadde lastet ned i fylla for et par måneder siden. Er dere fullstendig klar over hvor lite inspirerende det er å trene til ?Espen Askeladd og prinsessa som ingen kunne målbinde?? Spesielt siden den i tillegg var tilpasset barn, og alle stemmene var utstyrt med en pedagogisk undertone, og et tonefall som var så ?barnevennlig? og kvalmt at innvollene mine vrengte seg i smerte. Øregangene fyltes av ørevoks i ren protest mot jævelskapen som rant ut gjennom headsettet, og brant seg inn i ørene som Napalm på uskyldige vietnamesere under Vietnam-krigen. Fyfaen i innerste helvete. Det var en opplevelse jeg ikke engang hadde ønsket mine egne, uekte barn. 



Heldigvis fungerte dette anfallet av raseri som en slags motivasjon, og ettersom Espen Askeladd klarte å røske ut ord fra den jævla snerpete drittkjerringa av ei prinsesse, økte framgangen min også. Jeg fullførte, og det får jeg faen meg håpe Askeladden gjorde også, for det hadde han fortjent, etter alt det arbeidet han måtte legge inn. 




"Feit."

Det å karakterisere et annet menneske som "feit" er ikke akseptabelt. Etter å ha sett Dokument2-episoden som omhandlet Landsforeningen for overvektiges leder, og privatpersonen, Jørgen Foss, og både sett og hørt hvilke kommentarer og direkte hets han får rettet mot egen person, er jeg sjokkert og overrasket over at han fremdeles klarer å finne glede i hverdagen. Mannen er en helt.

Det har blitt diskutert i de vide og de brede (......) om skylda for overvekt skal rettes mot personen selv, følelser eller genetikk. Jeg synes det blir lagt for stor vekt (.....) på årsakene bak overvekten, og ikke overvekten selv. Jeg tror ikke du kan løse overvektsproblemet ved å finne årsaken bak, men heller ved å fokusere på å gjøre noe med overvektens framtid. Jeg er heldig, jeg vet at årsaken bak min overvekt skyldes en lengre periode med elendig kosthold. Når man er overvektig, befinner man seg, etter min mening, i en avmaktsposisjon. Man er avmektig i forhold til både seg selv. Overvekten fikk all makten, og jeg ble stående fullstendig lamslått på sidelinjen, uten handlingsevne eller handlingsvilje. Jeg var fastlåst i mitt eget fett, og fortalte meg selv at jeg aldri i verden kom til å bli i stand til å foreta noen endringer.

De negative tankene og det stadig dalende selvbilde, vokste seg større og kraftigere i takt med midjemålet. Jeg var overvektig, i dårlig form og følte meg helt forferdelig. Hver gang andre mennesker rettet blikket sitt mot meg, antok jeg at de betraktet meg med avsky. Det å leve med et slikt bilde av seg selv, er ufattelig grusomt. Det er derfor jeg ønsker at folk skal forstå at det å kalle noen "feit", er fullstendig unødvendig. For mest sannsynlig er en person som er overvektig, klar over at en selv er "feit", det eksisterer virkelig ikke et reelt behov for at noen skal bemerke det ytterligere. Det mennesker med så lite respekt for både seg selv og andre, også skal være klar over, er at personen de karakteriserer som "feit", muligens allerede har kalt seg selv "feit" flere ganger den dagen. Jeg, de og vi trenger virkelig ikke å høre det flere ganger. Men skulle det være så livsviktig å få kommentert andres utseende, vil jeg avslutningsvis bare nevne at det bestandig vil være bedre å være feit enn teit. 




Joda, det går egentlig greit.

Yoooo. 

Nå har jeg bodd i Trondheim i rundt en måned, jeg har sluttet å telle dagene, ettersom jeg ikke lenger lever i en intens frykt for og mistrives. Flytteprosessen har gått overraskende bra, og jeg stortrives på skolen og i klassen. Det virker som om det å studere noen man virkelig er interessert i, og brenner for, har positiv effekt på hverdagen og livet generelt. Jeg betrakter meg selv som et relativt oppegående menneske, og finner det derfor merkelig at dette ikke er noe jeg har kommet fram til før nå. Hjernen krangler med seg selv, tydeligvis. Som jeg sikkert har nevnt tidligere (husker ikke), er jeg ekstremt husredd. Dette medfører derfor at det å flytte til en ny leilighet blir ekstra vanskelig og nervepirrende for meg. Ikke nok med at jeg er husredd, jeg er i tillegg ekstremt mørkeredd. (Ikke mørkeredd nok til å stemme FrP, altså.)



De første ukene har jeg sovet med all belysning på, helt til jeg fant ut at seriemordere mest sannsynlig tiltrekkes av lys, og måtte begrense bruken av natt-lys betraktelig. Det er riktignok ikke seriemordere som skremmer meg mest, men spøkelser. Jeg er livredd for spøkelser. Jeg fatter ikke hvorfor hjernen min har trukket den nok så ulogiske slutningen om at spøkelser frykter lys, men det skaper i hvert fall en falsk trygghet, noe som er trygghet nok. I tillegg til denne konstant iboende redselen, fant jeg til min store overraskelse ut at jeg lider av høydeskrekk. Denne erfaringen gjorde jeg første gangen jeg skulle bestige mitt nye soverom ? sovehemsen (ca. 3 m.o.g (meter over gulvet.) Jeg ble kvalm, uvel og svett. Jeg ble riktignok svett av frykt, tidligere hadde jeg blitt svett av å klatre opp stigen.

Sånn Grete-messig, har jeg nok vært litt sløvere enn tidligere. Av en eller annen grunn virker det som om livsstilsendringen er geografisk bundet, men jeg forsøker å ta meg så kraftig sammen som jeg er i stand til. Samtidig må jeg erkjenne overfor meg selv at jeg ikke lenger befinner meg i Gretes lune armkrok, og faktisk må spise som et normalt menneske. Jeg fikk akutt skyldfølelse, og følte meg som verdens tjukkeste person etter at jeg spiste smågodt forrige helg. Jeg kan ikke leve et helt liv på Grete Roede. Det betyr ikke at jeg kommer til å legge på meg 25 kg igjen, kun fordi jeg spiser ?normalt.?

Det er viktig å ikke henge seg for mye opp i kosten, men heller fokusere på å spise regelmessig og normale mengder. Jeg kan ikke telle kalorier resten av livet. Det orker jeg ikke, spesielt siden jeg er så ekstremt dårlig i matematikk. Etter et par uker med et helt OK kosthold, men manglende fysisk aktivitet (annet enn shopping og løping mellom utesteder), gikk jeg til det ekstreme skrittet og meldte meg inn på treningssenter. Jeg har tidligere gitt uttrykk for sterk avsky mot slike upersonlige murklosser, hvor folk svetter i kø, og enkelte oppholder seg kun for å bli sett. Mitt første møtet med senteret avkreftet ingen av mine fordommer, og jeg så for meg et liv som evig tjukkas. Heldigvis gikk jeg tilbake. Ingen fordommer er hittil avkreftet, men jeg fant ut at gleden og den gode selvfølelsen av å ha svettet seg igjennom helvete på jord, er større enn gledene av fordommene. I tillegg trener jeg så hardt for å gi bot for den dårlige samvittigheten etter litt for mye nøtteblanding og loff, at jeg ikke enser menneskene rundt meg.



Jeg var så svett etter gårsdagens treningsøkt, at det for forbipasserende på gata sikkert så ut som om jeg var tøff nok til å dusje i offentlig garderobe. Jeg fikk også et intenst tilfelle av konkurranseinstinkt, da en langt bedre trent, vakker FITTEKJERRING (neida), jente, satte seg på sykkelen vedsiden av meg. ?Du tror kanskje jeg er dårlig trent du, fordi jeg har mage og ser litt dårlig trent ut, HÆ? Nå skal jeg for faen meg vise deg, din lille, naturlig tynne, pene og sikkert jævlig smarte og interessante rævkjerring.?, tenkte jeg, mens jeg økte motstanden og tråkket heftigere enn Lance i sin verste seiersrus. Det skulle jeg muligens ikke ha gjort. Grunn 1: Denne .. jenta, syntes ikke å ofre meg en eneste tanke, eller fnugg av oppmerksomhet, 2: Jeg mistenker at jeg har pådratt meg en slags lyskestrekk. Lyskestrekken er muligens en blessing in disguise, ettersom jeg fullstendig ukritisk forsøkte å sjekke opp pianisten på en lokal pianobar for et par helger siden. Det er nok bedre at uttrykket ?å ta det piano? får eksistere i sin opprinnelige form. Det skal nevnes at jeg fortsatt drikker som jeg gjorde for 25 kilo siden, og derfor til tider blir svært, svæææært ukritisk. Jeg beklager, jeg har sviktet. Det skal aldri skje igjen.







Som dere skjønner, så går det relativt bra med meg. Ukas desiderte opptur, var når jeg endelig klarte å dusje med dusjforhenget dratt for. Jeg har nemlig litt angst for dusjforheng også. Jeg vet ikke helt hva jeg forventer skal skje, men det er noe skummelt, i hvert fall. Nå skal jeg spise et par gulrøtter, mens jeg tenker på Grete.  <3<3

 

Dette innlegget skrev jeg midt på natta, og glemte fullstendig av. Vær så god.

Haaallol!


Jeg har tidligere nevnt at jeg har manglet inspirasjon den siste tiden, men i dag fikk jeg et bittelite snev av inspirasjon. Jeg har nemlig spist tacoskjell for første gang siden desember i fjor. Det burde jeg ikke ha gjort. Jeg ble helt ubeskrivelig dårlig i hele kroppen. Nå har det seg sånn at Grete fortsatt lever i beste velgående, men hadde Grete avgått med døden, er jeg hundre prosent sikker på at dette hadde vært en slags form for straff fra den andre siden. jeg kaldsvetter og vrir meg som om jeg nettopp skulle ha blitt venn med Jarle Andhøy på Facebook. (ELLER VENT! DET SKJEDDE AKKURAT.) Poenget er altså, det virker tilsynelatende som om det ikke er spesielt fornuftig å gå fra et fiberrikt kosthold, over på taco for hvermannsen. Jeg er trofast fra nå av, Grete, jeg lover.



Sommerferien har i grunn gått over all forventning, selv om jeg både har inntatt is (det vil si, EN båtis) og levd festivallivet som en gærning på bygdefestival i Moldes naturskjønne utkantsstrøk, hvor hamburger og "bygdekebab" (som mest sannsynlig var restene av menneskene de ikke hadde plass til å gravlegge på den lokale kirkegården) var de eneste alternativene. Det gjorde ikke kroppen godt, men heldigvis var hjernen for bedugget av det enorme alkoholinntaket, at  kroppen ikke så ut til å registrere at jeg forsøkte å drepe den. Jeg vet ikke hva som gikk av meg, jeg spiste ikke engang opp alle gulrøttene jeg så optimistisk hadde pakket med meg. Det er som Grete sier, selv om man planlegger på forhånd, er det ikke alltid planen gjennomføres, det kommer helt an på planleggers intensjoner om å fullføre planen hun/han har lagt. (Dette er ikke et direkte sitat fra Grete, det er mer en fri tolkning av noe jeg antar Grete ville vært i stand til å si.)



Jeg kommer alltid på fornuftige ordtak og visdomsord rett før jeg skal sove, og da er det ikke alltid jeg orker å skrive det ned. Jeg hadde i grunn et helt innlegg planlagt rundt et teit visdomsord jeg kom på, men nå ser det ut til at de forbanna tacoskjellene har ødelagt hele tankeprosessen min. Jeg må nok bare gi opp å leke smart denne gangen.

Jeg tror en av hovedårsakene til at jeg har kommet meg relativt helskinnet gjennom sommeren, er mangelen på forventninger. I forkant av sommeren valgte jeg å ha lave forventninger til egen innsats, og hadde ikke som mål å gå ned noe særlig i sommer. Jeg har for det meste hold vekta, men har gått ned ca 3 kg i sommer, og ligger nå på -25,1 kg, og vekta viser solide og flotte 86 kilo. Jeg har lenge vurdert om jeg skal hive meg på en ny runde med Grete, og muligens kvitte meg med de siste 6 kiloene. Etter et par heftige runder med meg selv (ikke misforstå nå, grisejævler), har jeg sånn halvveis bestemtmeg for å ta et siste kurs.

Som nevnt tidligere, i et hysterisk og angstfylt innlegg, skal jeg relokalisere fettet, og flytter til helvetesbyen, Trondheim, om en ukes tid. (Nå er det kun to dager, ettersom jeg glemte at jeg skrev dette innlegget, og ikke oppdaget det før i skrivende stund. Der har dere meg i et nøtteskall. ) Det er, utrolig nok, med blandede følelser at jeg forlater hæmbøgdas trygge havn, men siden jeg ikke kan gi flatt faen i skolen jeg har søkt på, og min nok så ambisiøse drøm om å bli Norges mest respekterte, deiligste og kuleste journalist, har jeg intet valg. Heldigvis har jeg rumpe, penger og masse tid, så jeg er i stand til å sitte på en buss, skulle savnet bli for stort.



Jeg frykter å ende opp som alene-tjukkas i en ny by, og synes derfor det virker rett og rimelig å forsøke å bli kjent med likesinnende gjennom Gretes magiske sirkel av vektnedgang og inspirasjon. Trøndere er joviale, så i følge teorien til mange trangsynte mennesker, vil det dermed befinne seg mange tjukke folk i Trondheim, og jeg behover ikke å vagge  i gatene alene. Dette kan muligens kanskje bli bra. Jeg forsøker å arbeide med innstillinga mi. Jeg klarte til slutt å karre til meg et sted å bo, også. En skulle tro at et par opptredner på TV og et par reportasjer i den sagnomsuste lokalavisa i Molde, var nok til å skaffe meg såpass med annerkjennelse at mennesker satte dørene sine på vidt gap for meg, men den gang ei. Det vittige med min nye bosituasjon er at jeg i to år framover skal få skjønnhetssøvnen min i en så kalt "sovehems." Hadde det ikke vært for Grete, hadde jeg nok ikke fått sove på to år, ettersom jeg aldri i verden hadde klart å komme meg opp i denne "sovehemsen" med fettbarnet på slep. Takk, Grete, du har virkelig gjort det meste lettere for meg.


Slapp av, jeg er fortsatt tjukk.

Herreguuuud, det var tidenes lengste Internett-relaterte pause fra undertegnedes side. Jeg kjente et behov for å ha en liten ferie fra å utlevere meg selv på Internett. Det var egentlig litt kjedelig. Jeg begynte å føle et enormt savn etter å være flau over å vise meg offentlig, og konstant gå med hodet senket og blikket på mine egne føtter, ettersom jeg aldri kunne vite hvem som hadde sett meg halvnaken eller ikke. Det samme gjelder for så vidt nå, etter ei uke med anti-Grete-festing under Molde internasjonale (MEGALOL) jazzfestival. (Som har det minste snevet av jazz i seg som du kan forestille deg. Burde heller skifte navn til Moldes internasjonale festival for  slitsomme gateselgere og dritafulle, utagerende ungdom. Artig er det da. Litt, i hvert fall.)



Dette er venninnene mine. De har for anledningen ikledd seg festlige hatter. Jeg var tydeligvis for kul. (Les: for full.)
 
Det er den ene uka i året det faktisk skjer noe i Molde, og jeg liker det ikke. Byen blir fylt til randen med mennesker jeg ikke kjenner, og som fullblods moldenser, er dette en skjebne jeg frykter langt verre enn å returnere til tiden før Grete. I løpet av denne internett-relaterte pausen, har jeg forsøkt å leve livet uten Grete-profeten, og jeg har ikke failet fullstendig, slik jeg lenge fryktet. Nå skal det nevnes at jeg ikke har veid meg på et par uker, grunnet ren og skjær frykt for å ha gått opp i vekt. Akkurat nå føles kroppen som ei diger søppelbøtte, men jeg forsøker å komme meg tilbake til den behagelige medium-formen jeg så heftig rocket før sommerferien.

Her har jeg et lite mentalt sammenbrudd fordi jeg skal gå opp en bakke.

Jeg må bare nevne at jeg blir ufattelig rørt, og på grensen til kvalm, av alle komplimentene enkelte så generøst har servert meg etter mitt (eneste) langvarlige forhold (med Grete.) En skulle kanskje tro at jeg i den forbindelse hadde blitt et lite hakk flinkere til å ta i mot komplimenter, men den gang ei. Jeg oppfører meg som et lite barn, flakker med blikket, vifter lett med armene og forsøker å snakke det vekk. Tilfeldig kompliment-giver: "ååh, så fin du har blitt!" (BLITT!?!??!?! Neida, skal ikke gå inn på det der nå.) Jeg: "heheh, jo, tusen takk. HAR DU SETT ALLE INSTAWEATHERPRO-BILDENE I DET SISTE ELLER!? BLIR SÅ FORBANNA." :( Unnskyld, jeg mener ikke å være frekk, jeg er bare emosjonelt ustabil, og generelt flinkere til å takle kritikk.)


 
Jeg er egentlig glad for at jeg ventet med å slanke meg til jeg ble såpass diger, for da skapte jeg en slags optisk illusjon da jeg gikk ned i vekt, som fikk menneskene rundt meg til og plutselig oppfatte meg som tynn. Jeg er ikke tynn. Skulle jeg ha målt fettprosenten min, hadde jeg vært ferdig i 2023. Men jeg er fornøyd, veldig fornøyd. Jeg har det bedre enn på lenge, og heldigvis er jeg fortsatt meg selv (bortsett fra at jeg nå legger ut 94 bilder av meg selv i uka, og kaster meg foran hvert eneste kamera jeg ser.) Det er både en slankers rett og forbannelse. Jeg lever livet etter mottoet: "Har du prestert noe, skal folk faen meg få vite om det."  Med dette rølet av et innlegg, erklærer jeg herved blogg-ferien for avsluttet, og fett-sesongen for åpnet.

Nå måtte til og med jeg på med en ironisk party-hatt. HE-he.

Tips og trikZ

Yo!


Jeg skulle til å beklage for min manglende blogging de siste ukene, men så kom jeg plutselig på at dette var noe jeg har bestemt meg for at jeg ikke får lov til å gjøre. Helt siden begynnelsen, bestemte jeg meg for at jeg kun skulle skrive et innlegg, gitt at jeg faktisk hadde noe å komme med. De siste ukene har jeg  (utrolig nok) vært relativt opptatt, og skrivingen har derfor blitt deretter. Jeg har manglet litt inspirasjon, og forsøkt å vrenge hjernen min etter et tema jeg ikke allerede har tatt opp. Det å drive en blogg som dreier seg om livsstilsendring, viser seg til tider å være utfordrende, ettersom det stort sett dreier seg om det samme: Å planlegge, ha kontroll, og følge planen.




I dag har jeg vært på mitt foreløpig siste Grete-møte. Det var både positivt og negativt på samme tid. Positivt, fordi jeg faktisk har kommet någenlunde i mål med vektnedgangen, og har født 22,7 kg av fettbarnet. Negativt, fordi jeg kommer til å savne alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med, og kommet svært nær, i løpet av hele prosessen. Grete har vært en stor del av livet mitt de siste 6 månedene, og jeg er ikke klar for å gjøre det slutt med henne riktig enda. Jeg har bestemt meg for å leve etter Gretes profetier gjennom sommerferien.

Jeg nevnte tidligere at jeg har manglet litt inspirasjon den siste tiden, men heldigvis vekket en bloggleser interessen min. Leseren la igjen en kommentar i (det sier vel seg selv) kommentarfeltet, hvor hun fortalte at hun ikke trivdes i kroppen sin, og lurte på om jeg hadde noen tips i forhold til en eventuell vektnedgang. Det har jeg, selvfølgelig.


En av de viktigste endringene som har skjedd hos meg, skjedde den dagen jeg klarte å innrømme overfor meg selv at jeg var feit. I løpet av livet mitt, har ulike mennesker gjentatte ganger påpekt min overvekt, men jeg har undertrykt de følelsene som dukket opp i den sammenhengen. Det gjør vondt, fryktelig vondt, å kalle seg selv "feit." Det er et ord jeg har hatt et ekstremt vanskelig forhold til. Det å si det til seg selv, var veldig smertefullt. Samtidig som det gjorde vondt, hadde det allikevel en positiv effekt. Jeg sluttet å unnskylde overvekten min, jeg omfavnet den. Eller, jeg fikk ikke til å omfavne den, ettersom den var så stor, men dere skjønner. Jeg så også for meg hvordan livet mitt kom til å utarte seg, hvis jeg ikke tok tak i vektproblemet. Jeg så for meg at jeg kom til å bli så overvektig, at jeg måtte kjøre rundt på en elektrisk scooter. Altså, en slik scooter med tak. Jeg har flere ganger forsøkt å gå ned i vekt på egenhånd, men lyktes aldri i å holde vekten, eller å kvitte meg med særlig mange kilo. For min del, har det å være en del av et fellesskap, vært utrolig viktig. Jeg sier ikke at det fungerer for alle, men for meg har det vært helt avgjørende for å nå målet. Man må på en måte stå til ansvar overfor noen andre enn kun seg selv, og vet at man må møte opp en gang i uka for å veie seg. Fellesskapet er muligens desto viktigere, de gangene det eventuelt skulle butte i mot. For min egen del, har jeg tidligere vært min verste fiende. Har ting ikke gått som jeg ønsket, har jeg rakket ned på meg selv helt til trøstespisingen kicket inn, og magefettet vokste som en gassballong på speed. Det å ha mennesker i samme situasjon, som vet akkurat hva du går igjennom, er utrolig viktig.

En liten bildekavalkade:

111,1 kg VS 88,4:

 

100,1 kg VS 88,4:



Den største åpenbaringen fant sted den dagen jeg innså at jeg kunne leve et godt liv uten usunn mat. Jeg begynte å veie for og i mot usunn mat, og fant ut at å spise den usunne maten, rett og slett ikke var verdt det. Det gjorde det å legge om til et sunt kosthold langt enklere, siden jeg visste at den usunne maten ville ha en negativ effekt på kroppen min. Jeg har heller aldri vært en fan av ordet "Nei, takk." Det har jeg lært meg å bruke nå. Jeg tror det er kombinasjonen av det å være litt streng, men allikevel slippe seg litt løs innimellom, som har den beste effekten. I forhold til akkurat dette, pleier jeg å planlegge på forhånd. Hvis jeg vet at jeg eventuelt skal på fest en kveld, velger jeg å droppe et måltid, som f.eks kveldsmaten, for å gjøre plass til de kaloriene som alkoholen krever. Det samme gjelder hvis jeg skal ut å spise et mer kaloririkt måltid på restaurant. Det er viktig å gjøre plass til kosen, selv om det krever litt planlegging. Planlegging er visstnok nøkkelen til suksess. (Leser du dette, Grete? Det bør være tittelen på din neste bok. Og du skal få den gratis.)


Å gå ned i vekt er aldri enkelt, uansett hvilken metode du velger. Jeg vil anbefale å bruke en metode som fokuserer på sunn mat og et sunt og variert kosthold. Det er viktig å huske at det, uheldigvis, vil ta tid. Det er ikke sunt å gå ned flere  kilo i uka, men heller fokusere på å gå ned 0,5 kg til 1 kg. Jeg har brukt et halvt år på å gå ned 22,7 kg, og synes det har gått fort. Det viktigste er at livsstilsendringsprosessen er lang nok til at hodet rekker å henge med. Får du ikke forandret prosessen i hjernen, tror jeg ikke du vil være i stand til å opprettholde resutaltet ditt spesielt lenge. Hjernen kontrollerer tross alt kroppen, den må henge med.

Det hjelper dessverre heller ikke å benytte seg av raske briller. :(





Mennesker opplever visstnok min vektnedgang som en slags optisk illusjon, flere har uttalt: "Jøss, det er jo ikke mere igjen av deg." Dette er kun fordi jeg var på størrelse med en liten elefant tidligere, og nå har blitt en mellomstor gorilla. Jeg veier fortsatt 88,4 kg. Men i forhold til mine 111,1 kg, kan jeg forstå at folk oppfatter meg som tynn. Jeg er ikke tynn, jeg er sexy-lubben, og må ærlig innrømme at jeg føler meg som one hot piece of ass, om dagen. Så ser dere meg deie meg bortover gata, vennligst ikke se på meg som jeg er en selvgod idiot, jeg er bare så jævlig fornøyd for tiden, og mener jeg har lov til akkurat det.


Heldigvis så er det fortsatt mer igjen av meg:




 

 

Fettbarnets etterlengtede fødsel.

Shaaallabais og hurra!

 

Glem Jesus sin spasertur på vannet, glem skapelsen, glem boktrykkerkunsten, glem reformasjonen, abortloven og stemmerett for kvinner, i dag har det skjedd et virkelig mirakel: Jeg har nådd målet mitt. Jeg forstår det ikke helt. I det Grete-profeten klistret et klistremerke formet som et eple, med påskriften "-20 kg" på kurs-boka mi, lurte jeg på hvilken syk spøk jeg hadde blitt utsatt for. Da jeg annonserte til gruppa at jeg hadde nådd målet, var det som om jeg plutselig var pinsevenn og talte i tunger, jeg kunne ikke tro at de ordene kom ut av den samme munnen som har sørget for Nidars økonomiske overskudd de siste årene.



Jeg erindrer den kalde januardagen da jeg for første gang satte mine klumpete ben inn på kurslokalet, hvordan hjernen min fortrengte overvekta mi, og hvordan jeg hadde en forskrudd forhåpning om at Grete-profeten skulle se meg, og si: "Jeg tror du har gått feil, du har ingenting her å gjøre", slik at jeg skulle slippe å slanke meg. Tanken virket helt fjern, jeg hadde ikke litt tiltro til meg selv engang. En av mine største bekymringer var at slankingen skulle medføre en lite ønsket bivirkning, nemlig det å bli overdrevent livsglad. Dere skjønner det, jeg er ikke bare tung til kropps, men også relativt tung til sinns til tider. Dette fungerer som en slags forsvarsmekanisme for å unngå livets mange skuffelser. Jeg finner det langt mer tilfredsstillende å være negativt innstilt til noe, og heller bli positivt overrasket av utfallet, enn omvendt. Heldigvis har vektnedgangen ikke slanket sinnet. Jeg har konstant vært fokusert på at jeg ikke skal forandre meg, jeg vil ikke bli en slags "formaner", som kritiserer andres livsstil, og som forsøker å presse min nye livsstil over på andre.  Jeg har innsett at jeg mest sannsynlig fokuserer og snakker altfor mye om både Grete, vekttap, kosthold og trening, men heldigvis er ikke alt bestandig positivt, selv om jeg også merker at jeg begynner å bli mer og mer komfortabel med det tidligere svært fremmede konseptet "mosjon."

For å få utløp for min innestengte aggresjon, har jeg begynt å luke:



Livet har på mange måter forandret seg mye på disse fem månedene livsstilsendringen har pågått, men heldigvis er livet også på mange måter det samme. Den eneste forskjellen er at jeg finner langt mer glede i å delta i det forbanna sirkuset som livet til tider viser seg å være.
Det er ikke bare hovedmålet om 20 kg som i dag er nådd, jeg veier nå offisielt under 90 kilo. Det er også relativt utrolig. Da jeg først møtte Grete, viste vekta 111,1 kg, nå viser den 89,9. Det er fortsatt svært mye, men vekt er også individuelt, og for å være helt ærlig, er den ikke spesielt viktig for meg lengre. Så lenge jeg føler meg i god form, og kan gjøre akkurat som jeg vil, er vekta bare et tall.

For de fleste er slanking synonymt med et ønske om å bli tynn, for meg er det synonymt med et ønske om og trives i sin egen kropp. Jeg trives relativt godt nå, det eneste jeg mangler er ei potteplante og internett, så er jeg klar til å flytte inn for godt. Den viktigste hendelsen i løpet av hele prosessen, var nok den dagen jeg erkjente overfor meg selv at jeg var tjukk. Jeg har alltid avskydd det ordet mer enn Per Sandberg, men sier man et ord nok ganger, mister det til slutt mening. Det er helt umulig å starte en slik prosess uten å forandre tankegangen, og la forsvarsmekanismene bryte sammen. For meg, var det å forandre tankegang en tidkrevende prosess, jeg brukte rundt to år på å innse og å innrømme at jeg var tjukk, jeg håper at denne endringsprosessen er varig.
Det er fremdeles to uker igjen av Grete-kurset, og et helt liv på å holde vekta, så frykt ei, jeg forsvinner ikke med det første. <3<3

Da jeg hadde gått ned 19,5 kg, hadde jeg såpass tiltro til egne slanke-evner, at jeg valgte å gi meg selv "WOHO, du har gått ned 20-kilo, GRATULERER!"-gaven min på forskudd. Siden jeg ikke kan spise kake, valgte jeg å tatovere meg. Nirvana har siden den spede start, vært mitt favoritt-band, og jeg valgte derfor å hedre bandet ved å tatovere coveret fra et av deres beste album, resultat ble COOLIO:




 

JEG skal på TV igjen, hva feiler det verden!?

Shallabais!

Jeg hadde egentlig planer om å skrive et langt og uinteressant innlegg om morgendagens hendelse, men det kom inn en veps, så min dyrebare bloggtid ble brukt opp på å gjemme meg på badet til vepsen stakk av. Jeg kan med glede og en ørliten dose stolthet herved overbringe dere nyheten om at undertegnede nok en gang skal gjeste Ettermiddagen på TV2. Siden jeg er vimsete og surrete, har jeg helt glemt å informere dere om denne svært så viktige hendelsen tidligere. Jeg drar til Oslo i morgen tidlig, noe som da vil si at jeg dukker opp på Ettermiddagen allerede i morgen. Jeg er litt usikker på eksakt  tidspunkt for min opptreden, men skulle du ønske å se meg deie meg i sofaen, 20 kg lettere, men fortsatt like bitter, vil jeg foreslå at du skrur på TVen når programmet starter. Jeg gleder meg veldig, men har akkurat hatt et mentalt sammenbrudd fordi jeg ikke vet hva jeg skal ha på meg. Etter 24 år skulle det altså vise seg at jeg visstnok var jente allikevel.

Håper dere ser på, hvis ikke blir jeg lei meg, og trøstespiser på meg alle 20 kiloene igjen. Neida. (JODA.)




 

Aaaalmost there.


Da kan jeg med glede og stolthet informere befolkningen om at jeg nå kun er 500 usle gram fra målet mitt. Kakespising og alkohol til tross, viste vekta at jeg hadde gått ned 1,8 kg forrige uke. Vekttapet befinner seg nå på flotte -19,5 kg. Jeg ble så glad at jeg begynte å klappe mens jeg sto på vekta (følte meg som en utviklingshemmet sel), noe som førte til at jeg plutselig gikk opp 400 g. Klappingen stilnet raskt. Hadde det ikke vært for at jeg var alene, skulle jeg tatt bølgen. Bølgen har dessverre svært liten effekt hvis man utfører den på egenhånd. Jeg trodde aldri jeg skulle befinne meg i denne situasjonen. Den dagen jeg satte mitt største mål om å veie 20 kilo mindre, virket det å gå ned 1 kg som en ekstremt fjern tanke. Vektnedgangen har brakt med seg mye positivt, men det jeg muligens setter mest pris på, er at jeg har blitt langt snillere med meg selv. Jeg har gått fra å tenke: "Du klarer ingenting", til å tenke: " dette kan du muligens få til", noe som, for meg, er et stort steg.

For å gi dere et inntrykk av hvor glad jeg ble, kan dette muligens beskrive situasjonen:



Akkurat nå føles det som om jeg kan mestre alt. Jeg er så ubeskrivelig stolt av denne late deigklumpen av et menneske, med en negativ innstilling til det meste og de fleste. Personen som alltid har fnyst av andre mennesker som har lagt om livsstilen, kun fordi jeg visste jeg selv ikke kom til å klare det. Misforstå meg rett, jeg fnyser fortsatt av mennesker som sminker seg for å dra på trening, og som benytter seg av treningssenter kun for å få oppmerksomhet, det har ikke klikket HELT for meg enda. Jeg gleder meg allerede til neste familieselskap, når noen stiller meg spørsmålet: "Jaa, Pernille, har du fått deg kjæreste enda?", så kan jeg, ca. 20 kilo lettere , svare: "NEI!!!!!!!!!!!!!!!!"




Jeg kan ikke poste et innlegg uten å skrive om noe som provoserer meg, så onsdags-provokasjonen dreier seg om følgende:

Flere individer har stilt meg følgende spørsmål: "Jaa, nå som du snart har gått ned 20 kg, hvorfor ikke gå ned 10 kg til?"Her kjenner jeg at jeg begynner å bli forbanna. Jeg har slitt som faen, forandret hele livet mitt, begynt med det verste en tjukk person kan bedrive: TRENING, også er disse tynnhetsbefengte menneskene faen meg fortsatt ikke tilfredsstilt? Jeg får lyst til å åpne en paraply i endetarmen til samtlige av disse menneskene. Hvordan våger de? Jeg har vel opptil flere ganger presisert at jeg ikke ønsker å bli tynn, hvorfor skal dette være så vanskelig å akseptere? Jeg liker at magen min minner en godt hevet bolledeig, og at jeg til stadighet må trykke og kjenne litt etter rundt om på kroppen, kun for å konstantere at alle bein og muskler eksisterer. Det må da være rom for å akseptere at  mennesker er  forskjellige, hvis ikke har vi ikke særlig mye igjen, dere. Skulle jeg bestemme meg for å gå ned 10 kg til, vil jeg da veie rundt 81 kg, noe som igjen er mer enn gjennomsnittet. Hva skjer da? Skal jeg gå ned 10 kg til? Jeg aner en stygg trend jeg ikke ønsker å være en del av. Så til dere som ønsker å gi meg en "utfordring" når det kommer til ytterligere vekttap, hold kjeft. Jeg bestemmer selv hvordan jeg ønsker å se ut, og er det ikke tilfredsstillende, lukk øynene. Det er ikke første gangen det har skjedd, si. ( :((((( )

Av og til virker det som om samfunnet er så opptatt av å akseptere at vi ender opp med å diskriminere. Gjentatte ganger har jeg tatt meg selv i å gispe av beundring og begeistring når jeg har beskuet et overvektig menneske i en eller annen TV-serie. Hvorfor reagerer jeg? Jo, fordi det ikke er "normalt." Denne gleden i seg selv, fører til at det å se overvektige mennesker på TV blir noe spesielt, noe som igjen muligens kan oppfattes diskriminerende. Jeg skulle ønske det var slik at vi ikke hadde reagert på plus size-modeller, overvektige mennesker på film og TV, at vi kun hadde oppfattet det som helt normalt. Tjukke folk var populære i Barokken, og det begynner å bli en stund siden, så kanskje vi er på vei inn igjen.




Som å stjele softis fra et barn.

Shaaaallabais igjen, folk1z!

Nå trodde dere sikkert at jeg hadde omkommet av varme eller blitt tjukk igjen, men det er dessverre ikke tilfelle. Eller jeg er fortsatt tjukk, da. Jeg innser at det er to uker siden mitt forrige innlegg (jeg høres ut som en eks-narkis som har vært rusfri i to uker. "Nå er det snart to uker siden min siste heroin-sprøyte."), men jeg akter ikke å beklage for min manglende blogging, for da er det ingen vei tilbake. Da kan jeg like gjerne kappe av meg hodet og begrave meg selv i hagen.



Årsaksforklaringen bak denne spontane bloggpausen er dessverre ikke så lang og interessant som jeg skulle ønske. Jeg skulle gjerne ha fortalt dere i lykkerus og med heftig innlevelse om hvordan jeg har møtt en styggpen, talentfull rocker, som sliter med å få sitt store gjennombrudd, og at jeg ut av sympati har reist rundt i landet med ham på ulike spillejobber. Slik er det dessverre ikke. Jeg har grått og forbannet verden fordi jeg kun gikk ned 200 gram ved forrige veiing. Jeg ante ikke at dette "nederlaget" ville treffe meg såpass hardt. Jeg finner det ytterst merkelig, ettersom jeg tidligere mest sannsynlig la på meg 200 gram i uka, uten å ofre det så mye som en tanke. Jeg har blitt slanke-bortskjemt. Etter å ha summet meg ei ukes tid, har jeg kommet fram til at jeg ikke kan se på det å gå ned lite i vekt som et nederlag, all vektnedgang er positivt.  MEN DENNE TANKEGANGEN HJELPER SÅ JÆVLA LITE. JEG ER FORTSATT FORBANNA. Jeg fatter ikke hvordan positive mennesker overlever. Jeg må rulle meg rundt i mørke og dritt, før jeg er i stand til å reise meg igjen. Jaja, jeg har i hvert fall fått meg noe da, det er i det minste positivt.

I forrige uke feiret jeg, som mange andre i Noreg, nasjonaldagen. Jeg var tradisjon tro ekstremt fyllesjuk, og brukte tre kvarter på å dra på meg strømpebuksa. Til min store glede og frustrasjon, oppdaget jeg at årets 17.mai-kjole plutselig hadde blitt for stor. Jeg gråt både av glede og sinne, en meget merkelig kombinasjon. Jeg måtte derfor stagedive inn i klesskapet, i håp om at det inneholdt noe gammelt rask jeg kunne dra på meg. Det ordnet seg, selv om det gamle rasket også viste seg å være et par nummer for stor.



Det største problemet viste seg allikevel å være den gamle synderen, fanden selv, helvete på jord, og alle tjukkasers verste fiende,  nemlig den usunne maten.  Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hadde lyst til å stupe inn i barnetoget å stjele is, pølse og brus fra lykkelig uvitende barn. Det hadde nok skapt sterke reaksjoner hos foreldrene, men da hadde jeg bare kontret med: "Kidden din er fortsatt ung, og har mange år på seg å bli feit, MEN HOS MEG ER SKADEN ALLEREDE SKJEDD, GI MEG DEN FORBANNA SOFTISEN!!!!"

Heldigvis slapp jeg å stjele mat fra barn, ettersom jeg utrolig nok var invitert i selskap. Jeg spiste til og med kake. To kakestykker. Selv om Grete sier at det andre kakestykke smaker akkurat det samme som det første. Mens jeg fortærte mitt andre kakestykke, vurderte jeg å sende snapchat til Grete. Jeg frydet meg, mens jeg gaflet i meg kaka og tenkte: "NÅ SKULLE DU SETT MEG, GRETE!" Jeg var fandenivoldsk, men det skulle vise seg å være kortvarig.Det viser seg altså at jeg er mer trofast mot Grete enn mot min indre tjukkas. Det er fortsatt håp for meg. Dagen etter satt jeg ny pers på fjellturen min, og dagen etter der, gikk jeg den lengste fjellturen jeg har gått i voksen alder. Jeg følte meg så sprek at jeg nesten forventet en folkemengde med norskeflagg og kubjeller på toppen. Akkurat i det jeg skulle til å utrope meg selv til turdronningen av verden, hørte jeg barnelatter bak meg. ET BARN hadde faktisk prestert å gå akkurat samme fjellturen som meg. Jeg ble fullstendig knust, og mistet alt av det lille motet jeg hadde prestert å opparbeide meg. Heldigvis kunne hunden dra meg videre oppover.






Nå sitter jeg og psyker meg opp til Grete-treff senere i dag,  og håper vekta er snillere mot meg, min intense kakespising til tross. 

Jeg har en tendens til å glemme de 17,7 kiloene jeg allerede har kvittet meg med, jeg fokuserer nok for mye på det halv-fødte fettbarnet. Jeg må nok bli flinkere til å high five meg selv, framfor å slå meg selv når vektnedgangen ikke lever opp til mine forventninger. En ting er sikkert, og det er at jeg aldri vil så tvil om Gretes metode. Hadde det ikke vært for Grete, måtte jeg sikkert ha meldt meg på neste sesong av programserien til Kari Jakkesånn. </3 

"BONUS" 

I tillegg til kakespising, fjellturing, ligging, surmuling og 17.mai-feiring, har jeg vist meg offentlig i bikini for første gang siden den famøse turen til Magaluf i 2007, slik er det foreløpige resultatet etter mitt møte med Grete. I´m bringing sexy-lubben back, yeah.




 

 

 

Fatscination.

Shallabais, hallais ooog hallo.


-17, 5 kg!!!!!!!! WOHOO. OG jeg har fått på meg ei bukse i størrelse 44, dette har ikke skjedd på over tre år. Jeg er så lykkelig at jeg nesten frir til meg selv. Sånn, da var jeg ferdig med å skryte uhemmet av meg selv, let's get down to business.



Vanligvis bruker jeg å starte innleggene mine med en slags innledning som formidler de ekstremt spennende og interessante hendelsene som finner sted i min enormt krevende hverdag, denne gangen orker jeg ikke engang å benytte meg av anledningen til å skrive side opp og side ned, uhemmet og usensurert om husvask og intimbarbering. Jeg har nemlig innsett hvor fullstendig tragisk og tafatt jeg er. Dette kom til meg som en åpenbaring fra Gud, sent søndag ettermiddag. Ettersom min mor på 48 (jeg kan dessverre ikke skrive "snart 50", for da blir jeg arveløs, og da får jeg aldri fatt i klokka hennes.), er mørkeredd og ikke tør å være alene hjemme, måtte jeg kjempe meg  oppover de 103 bakkene fra Moldes eminente partygate, og til min mors residens. I løpet av ferden traff jeg en mann som hadde vært på legeparty. Jeg slo av et par småperverse lege-vitser, noe som tilsynelatende ikke slo helt an. Jeg stilte spørsmålstegn ved hans manglende sans for humor, kun for å få opplyst at han slettes ikke var lege, men ingeniør. Ettersom jeg har større behov for en fullverdig kroppsundersøkelse en sen lørdagskveld, framfor å få noen til å lage teknologiske løsninger, valgte jeg å rusle videre. Da jeg kom hjem til min mor, klappet jeg katten, spiste et knekkebrød og veltet i seng. Dagen der på, rullet jeg meg rundt på sofaen i lavkarbo-vin-tåke over en lengre periode. Plutselig lå jeg i senga sammen med min mor, med katten i mellom oss, og så på reprise av "Er du smartere enn en 5.klassing?" Det var på dette tidspunktet at åpenbaringen fant sted. Dette er det mest romantiske som har hendt meg siden jeg klina med en fyr på en haug med paller, i måneskinnet, på en fotballcup langt ute i periferien.

Sko er visstnok for tapere.

Sjarmerende.

Søndag.



Det som plager meg mest for tiden, er at vi snart er på vei inn i alle tjukkasers mareritt, nemlig sommeren. Det er på denne tida vi endelig forstår den fulle betydningen bak uttrykket: "spist er spist." Det blir aldri mer tydelig enn på sommerstid at man virkelig har spist. Å herregud, som man har spist.  I tillegg er den uutholdelige varmen et enormt problem for overvektige mennesker. En annen faktor som spiller inn, er at det tidligere har vært umulig for meg å kle meg i klær tilpasset 20 grader. Jeg  har ikke følt meg komfortabel med hverken inntilsittende klær eller korte shortser. Det eneste jeg har vært komfortabel med, er ei passe drøy utrigning, siden jeg alltid har hatt flotte, faste og spretne brød, overvekten til tross. (må da få noe, når man har spist vekk, og gjemt alt det andre under et lag med spekk, si.) Sommeren har altså stort sett bydd på problemer for unge frøken Huseby. Jeg tror nok ikke dere kommer til å se meg løpe rundt i en blomstereng, mens jeg nynner "Idyll" av Postgirobygget, iført sommerens must-have, hotpantsen, dette året heller, men det er mulig jeg kan vurdere å klemme fettbarnet inn i  en shorts.  I tillegg til at jeg ikke har muligheten til å følge sommerens utfordrende trender, har overvekten også medført et annet , men relevant problem, nemlig: Svetting. Jeg begynner å svette FØR jeg går ut døra. I tillegg begynner jeg å bekymre jeg for at jeg ska svette i det øyeblikket jeg våkner, noe som medfører at jeg da begynner å svette desto mer. Det er en helt håpløs situasjon. Jeg ber til Grete om at svettingen har blitt bedre, som følge av vektnedgangen.


Sommeren kommer stort sett ikke uten dens faste sidekick, og bestekompis: Slanketipsene. "Slik overlever du sommeren uten å bli tjukk.", "sånn holder du formen når du er på ferie.", "sommersex forbrenner mest kalorier." Allikevel er det ikke overskriftene i avisene som plager meg mest i forkant av sommeren 2013, det er den urovekkende trenden "thinspiration." Thinspiration er en rekke bilder som viser sykelig tynne jenter, med tekster som glorifiserer det å være tynnest mulig. Disse bildene florerer på sosiale medier for tiden, og har skapt en usunn holdning hos enkelte. Jeg av alle forstår hvordan det er å ikke trives i sin egen kropp, men når man er normalvektig, og allikevel ønsker å bli enda tynnere, blir saken en annen. Så lenge man ønsker å gå ned i vekt for å få bedre helse, eller for å få en aktiv og sunn kropp, støtter jeg valget. Ønsker man der i mot å gå ned i vekt for å bli tynnest mulig, synes jeg det er skremmende. Mange er i en konstant søken etter å bli fornøyd, tilfredsstilt og lykkelig, og mange tror dessverre at dette kan oppnås gjennom å bli en perfekt size zero. Jeg har mine tvil. Hva vil skje om man når målet, men allikevel er misfornøyd? Det er da det begynner å bli ekstremt skummelt og direkte farlig. Jeg ønsker å ta "thinspiration" til motmæle, og lanserer derfor min egen trend, nemlig "fatscination." (Til litt dumme mennesker der ute, dette er en parodi, jeg mener ikke det er positivt å være tjukk, men jeg må da ærlig innrømme at det også har sine fordeler.)




Tirsdagsfjas.

Shaaallabais og hallo!


Tirsdagen ankom som et lyn fra klar himmel, og jeg var klar for mitt tredje kurs med Grete, og en ny runde på vekta. Jeg var ekstremt nervøs i forkant av dagens veiing, ettersom jeg valgte å droppe søndagens gymnastikk framfor fotballkamp. Resultatet av kampen ble som frykta, men skal jeg trekke fram det positive ved kampen, så var det nok det faktum at jeg spente hver enste muskel i frustrasjon, noe som medførte at jeg faktisk fikk klemt inn ei litta treningsøkt allikevel. Det skulle der i mot vise seg at jeg ikke hadde særlig å frykte, da O'store Gretes visdomsord "Trening er gram, mat er kilo", atter en gang viste seg å stemme. Jeg hadde gått ned ytterligere 1,1 kg, og har nå totalt mistet 16,6 kg av min enorme kroppsmasse.

De fysiske forandringene begynner og merkes, og jeg kan stolt formidle at jeg nå er i stand til å krysse beina som ei ekte dame. Men siden dette ikke er ei sittestilling jeg føler meg komfortabel i, skræver jeg som mannen med verdens største penis. Jeg er nemlig ikke særlig elegant. Man er ikke så elegant når man er tjukk og har dårlig balanse, skjønner dere. Det er som om man forsøker å få en ball til å ligge i ro på toppen av ei kjegle. Jeg tryner og driter meg mer ut enn Rune Øygard i retten, si. I tillegg roper jeg ut vulgære setninger som om jeg skulle hatt den alvorligste Tourette's-diagnosen known to man. Det er en grunn til at det mest irriterende noen kan si til meg er følgende: "Pernille daaaa!" Jeg sier som Twitter-bioen til Tommy Høiland (han idioten på Sandnes-Ulf): "LOVE ME OR HATE ME, BUT DON'T FUCKING JUDGE ME BEFORE YOU KNOW ME!" (forøvrig også,mest sannsynlig, det mest delte bildet på Facebook. Hvis man ser bort i fra bilder av barn.)

La meg presentere: Mannen med verdens største penis.





Meeen for en gangs skyld er det ikke tjukkas-tanker som har preget tankestrømmen denne uka, jeg har nemlig utviklet en abnorm angst og frykt i forbindelse med min planlagte emigrering til en moldensers verste mareritt, og teknisk sett helvete på jord, nemlig Trondheim. Jeg kan telle et utall søvnløse netter og flere liter med kaldsvetting over flytting av flesket. Jeg flytter flesk ukentlig via <3 Grete <3, men når det er snakk om toårig flytting av flesk + resten av legmet, får jeg fullstendig angst. Jeg tror denne angsten bunner i mine negative oplevelser i forbindelse med mitt lengre opphold i hovedstaden. Jeg har fortrengt de fleste opplevelsene mine iløpet av mine tre år i Oslo, og erindrer det hele derfor kun i korte trekk: Da jeg flyttet til Oslo var jeg deilig og tynn (nå lyver jeg igjen, jeg har aldri vært tynn. Men i forhold til det enorme fettlaget jeg har påført kroppen min iløpet av de siste årene, var jeg relativt tynn. Deilig har jeg alltid vært.), da jeg flyttet fra Oslo veide jeg ca 20 kilo mer. Jeg er nok ikke skapt for å ha det kjipt. De fleste takler å ha det kjipt i perioder, mens jeg går rett i kjelleren. Da liker jeg å spise. Det kan jeg ikke gjøre lengre, for å spise gulrøtter kvalifiserer seg ikke som trøstespising. Det eneste jeg ville var å dra hjem, jeg orket ikke mer. Jeg har aldri vært så langt nede før. Jeg spiste og spiste, og ga fullstendig faen i absolutt alt og alle. Det var helt forjævlig.



I tillegg tror jeg frykten min dreier seg om at jeg må bli kjent med nye mennesker. Jeg liker egentlig kun de menneskene jeg kjenner. Jeg er redd nye mennesker. For disse nye menneskene vil jeg fortsatt være veldig overvektig. Jeg frykter at det skal være det første de tenker når de ser meg, og da har jeg allerede blitt satt i en bås. Av og til blir jeg dritlei av å være den litt tjukke, morsomme, som alle ler av. Jeg vil være sexy, mystisk og tiltrekkende. FAAAEEEN. Det hjelper kanskje ikke at jeg selv ikke kan forstå hvorfor noen skulle like meg, jeg mener visstnok at jeg ikke fortjener å bli likt. Jeg sender sikkert ut hundrevis av signaler som sier "dra deg til helvete", uten at jeg selv engang er klar over det. Det er ringvirkningene av å ha slitt med dårlig selvtillit stort sett gjennom hele livet. Det er en enorm prosess å snu den tankegangen, jeg har så vidt begynt. Jeg er så fryktelig redd for at jeg skal mistrives i Trondheim, for at jeg skal bli sittende mye alene, uten noen rundt meg. Det er det verste som kan skje meg. Jeg er nok den mest sosiale personen jeg kjenner. Jeg må nok bare bite tenna sammen, og hoppe i det. Jeg kommer til å angre hvis jeg ikke prøver, og jeg vil ikke gå igjennom livet uten å i det minste ha forsøkt å nå mitt fulle potensiale. Jeg vil bli journalist, jeg vil intervjue Jarle Andhøy, for og så sjarmere han med mitt vinnende vesen, og reise jorda rundt med han. Neida. Joda.



Av og til så er det nok sånn at for å komme seg videre, må man faktisk fysisk komme seg videre. (Feel free til å klistre dette i et bilde, med et par dekorative trær i  bakgrunnen, og del av hjertets lyst på Facern og internettet.)

If you're happy and you know it, fuck off.

Jeg har for lengst innsett at jeg muligens er et av de rareste menneskene på denne planeten. Jeg, ene og alene, er sikkert ansvarlig for at ulike representanter for de andre planetene hittil ikke har orket å avlegge oss et besøk. Og ja, jeg velger å gi meg selv såpass mye credit. Det er ikke bare det at jeg er rar, men jeg er i tillegg voldsomt kompleks og emosjonelt ustabil.



Jeg har for uvane å lage ulike themesongs til meg selv når jeg skal utføre daglige gjøremål. Jeg finner nemlig det å utføre hverdagslige plikter svært kjedelig. Det blir langt mer interessant å henge opp klær hvis man nynner en slags superhelt-themesong til seg selv, mens man henger opp klær på dramatisk vis. I tillegg har jeg en fast sang for når jeg skal pusse tenner, ta på mascara og ta oppvasken. Det sier seg selv at det ikke blir mye fritid. Eller, vent.. Kanskje det er akkurat det jeg har for mye av? Det sies at tjukke mennesker alltid er blide og morsomme. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å avkrefte de påstandene en gang for alle. Tjukke mennesker kan også ha bekmørke og forjævlige dager. Dette er ikke kun forbeholdt normalvektige mennesker. De dagene jeg føler meg bemørk og på dødens rand, benytter jeg meg av mitt arsenal av innøvde aksenter. Min favoritt-aksent er en nok så gebrokken utgave av engelsk. Jeg avslutter alle setninger med "love", og bruker ordene "cup" og "tea" relativt ofte. Jeg liker også å benytte meg av det tyske språket, noe jeg overhodet ikke behersker. Dette løser jeg ved og kun kommunisere gjennom det tyske trancedancetechnololpop-bandet Scooter sine tekster. Det er ikke direkte tysk, men det er engelsk-ish med tysk aksent.




Jeg fatter ikke helt hvor folk har fått den ideen om at tjukke mennesker er så forbanna glade. Vi har da så absolutt ingen forutsetninger for å være mer glad og lykkelig enn resten av befolkningen. "Magen min soper i bakken mens jeg går, og jeg har ikke sett føttene mine på fem år, men HERREGUD, så glad jeg er!", "Jeg er så tjukk og dermed så ekkel, i følge samfunnets syke ideal når det kommer til hvordan kvinner skal se ut, at mannfolk ikke tenner på meg lengre, og det har nå gått så langt at jeg ikke engang tenner på meg selv. MEN FAEN SÅ INNI HELVETES GLAD JEG ER ALLIKEVEL!" Sorry, folkens, det der gir ingen mening. Selvfølgelig finner jeg glede i andre ting enn hvordan jeg ser ut. Jeg lar ikke vekta mi bestemme humøret mitt bestandig, men enkelte ganger har den vært med på å bestemme dagsformen. Det er selvfølgelig tungt og slitsomt å gå rundt å bære på en litt mindre utviklet siamesisk tvilling, som henger fast på magen. Men jeg tror ikke nødvendigvis jeg er mer glad og lykkelig, nå som den siamesiske tvillingen er i ferd med å bli operert bort. Du kan gå ned så mange kilo du bare vil, men det betyr ikke at du automatisk kvitter deg med alle de ulike problemene og utfordringene i livet. Det føles selvfølgelig deilig å bli kvitt den største fysiske utfordringen, da. Det er en seier i seg selv, og innimellom bidrar akkurat det til at jeg føler meg bedre.




Tre fjerdedeler unnagjort.

Shallabais, folkens!
Dere aner ikke hvor overlykkelig jeg er over at det endelig er tirsdag. Ikke nok med at det betyr at vi er en dag nærmere helg, men tirsdag er også den siste dagen med trening før fire dager med treningsfri. Når jeg endelig kan dra sykkelsetet ut av ræva, og sakte vagge ut av treningsrommet, rive av meg treningsklær og den ekstremt uflatterende treningsBHen, føler jeg meg frigjort. Jeg kan nesten kjenne resultatene av flere år med kvinnekamp. Jeg får lyst til å marsjere i tog, mens jeg hyler ut diverse kamprop. Jeg føler meg som tidenes mest sportye kvinne, og at jeg virkelig har gjort en innsats for alle kvinner verden over. Trening har visst sine positive effekter allikevel. Jeg blir så ekstremt fornøyd med meg selv, mest fordi jeg har prestert å gjennomføre tre treningsøkter uten å dø. Jeg er veldig fornøyd med treningsrutinene mine, helt fram til søndagen kommer. Da forbanner jeg meg selv for å ha lagt ukas siste treningsøkt til ukas siste dag. Dette mest på grunn av lørdagens aktiviteter. Man kan visst få utviklingshemmede barn eller firkantede øyne av å trene når man er fyllesjuk, sies det. Personlig har jeg ikke opplevd annet enn intens svetting og kvalme. Jeg er relativt usikker på om dette kommer av fyllesjuke eller trening, dog. 


Tirsdag betyr også at det er påtide å henge med Grete igjen. Jeg var som vanlig nervøs i forkant av dagens møte med vekta. Jeg kunne nå et nytt delmål i dag, hadde jeg fulgt Gretes skrifter. Etter forrige veiing, var mitt totale vekttap på -14, 3 kg. Jeg ba derfor til Grete om at jeg skulle klare å nå -15 kg på dagens dato. Jeg slengte fettbøtta på vekta, og jeg hadde klart det,utrolig nok. Jeg hadde gått ned 1,2 kg, noe som da medførte at vekttapet lå på -15,5 kg.  Jeg hadde ikke i mine våteste drømmer forestilt meg at jeg skulle makte å gå ned så mye. Jeg er nok den personen som er mest overrasket over resultatene. At denne slappe, sløve, late, utålmodige, udisiplinerte og usikre blubba skulle lykkes i å gå ned i vekt, er vel like utrolig som skapelsen og Jesu fødsel kombinert. 


Når alkoholikere skal bli tørrlagte, og følger AAs 12 trinn, innebærer et av trinnene at de må si unnskyld til mennesker de har såret eller gjort ugjerninger mot iløpet av sin alkiskarriere. I min versjon av de 12 trinn på veien mot sexy-lubbenhet, innebærer et av trinnene at jeg skal vise finger til mennesker som har såret meg, eller fått meg til å føle meg mindre verdt, stygg og ekkel på bakgrunn av min overvekt og fettbarn-graviditet. Jeg vil derfor benytte anledningen til å gi en stor, feit, pølsefinger til alle det måtte angå. Var jeg ikke bra nok før, så burde jeg ikke være bra nok nå heller. For i mine øyne er jeg samme personen innvendig, som jeg var for 15 kilo siden. Det eneste som har forandret seg, er vekta mi. Du kan ikke definere menneskers verdi ut i fra hva de veier. I mine øyne var jeg minst like deilig for 15 kilo siden, som det jeg er nå. Grunnen til at jeg har valgt å gå ned i vekt, er ikke for å bli mer attraktiv. Det er av helsemessige årsaker. Jeg ønsker å leve et aktivt og sunt liv, i en sexy-lubben kropp, som jeg med stolthet vil bære. 


Jeg blir faktisk litt rørt over det faktum at det nå kun gjenstår 4,5 kilo før jeg har nådd målet mitt. Jeg lurer på hvordan jeg kommer til å reagere den dagen jeg faktisk har gått ned 20 kilo. Jeg kommer nok til å oppføre meg som et av de menneskene i den verste subkulturen jeg vet om, nemlig: Mennesker som blir rørt av seg selv. Det er kun en ting som er sikkert, og det er at jeg ikke skal feire med kake. 

Mandag, du er full av faen.

Shaaallabais!


Endelig er ei ny uke i gang! Jeg blir alltid så lett til sinns på mandager, jeg føler at forrige ukes hendelser vaskes vekk, og jeg får starte med blanke ark. Neida, jeg bare tuller. Jeg hater mandager. Jeg hater mandager mer enn jeg hater Erik og Kriss. Fylleangsten ligger fremdeles og ulmer i bakhodet, og jeg har forsøkt etter beste evne å holde meg inne i hele dag. Siden jeg er singel ( ;) ) og bor alene, betyr det at jeg personlig må bevege med utenfor husets fire vegger for å gjøre dagens innkjøp på min lokale matbutikk. Jeg begynte å svette allerede før jeg gikk ut døra, i frykt for at jeg skulle treffe mennesker. Det gjorde jeg selvfølgelig. Jeg lider av en slags merkelig sinnslidelse, som medfører at jeg til tider blir ekstremt paranoid i møte med andre mennesker. Jeg får frysninger over hele kroppen, og føler at alle stirrer på meg, som om jeg skulle hatt en diger pupp i panna.  Det er på slike dager at jeg skulle ønske jeg var gammel nok til å få maten min levert rett på døra. Uheldigvis er jeg ikke 80 helt enda.



Mandagen brukes også til å reflektere over helgas høydepunkter. Denne helgas høydepunkt fant sted under gårsdagens treningsøkt. Jeg var ute og spaserte, mens jeg desperat forsøkte å unngå all mulig øyenkontakt med forbipasserende. Akkurat i det jeg var i ferd med å bryte fullstendig sammen, å rulle rundt i fosterstilling, kom Britney Spears meg til unnsetning. Plutselig hørte jeg tonene til "I'm not a girl, not yet a woman" over headsettet. Med ett ble jeg rolig. Jeg tenkte: "Britney, du kjenner meg." I samme øyeblikk fadet musikken ut, og Nike-damas mekaniske stemme flommet inn i øregangen min: "CONGRATULATIONS, THAT WAS YOUR FASTEST RUN (lol, Nike-dama.. Jeg går, jeg løper ikke. AV OG TIL SÅ ER DET SOM OM DU IKKE KJENNER MEG I DET HELE TATT!") EVER!" Jeg kjente noe rart skje i kroppen min. Det spredte seg en varm strøm gjennom kroppen. Min første tanke var: "Må jeg tisse?", men så skjedde det: Jeg smilte. JEG SMILTE. På en søndag!? Tusen takk, Britney Spears.

Dagens outfit. ;)))))




Mens jeg er inne på na Britney Spears. Britney, eller Spritney som hun også kan kalles, er velkjent for å være et forbilde for unge jenter. Jeg digga Britney hardt og lenge da jeg var yngre, og skulle ønske jeg var som henne. Etter et relativt mislykket eksperiment med mage-topp og hjemmelagd koreografi, fant jeg raskt ut at avstanden mellom Britney og meg, nok ikke kunne vært særlig større. Heldigvis hadde jeg mennesker i livet mitt som klarte å overbevise meg om at jeg var like mye verdt, og nok mest sannsynlig langt heldigere som fikk lov til å være akkurat meg selv. Det er min oppfatning at det ikke alltid er like enkelt for alle å ta til seg de ordene. Ser man veldig opp til en person, begynner man å definere seg selv ut i fra handlingene, meningene og holdningene til den personen. Det er vanskelig nok å vokse opp i dag, uten at man i tillegg skal etterstrebe å leve opp til glansbilde-utgaven av mennesker, slik kjendisene ofte blir framstilt.


 Det er egentlig veldig farlig å være kjendis, for det medfører stor sannsynlighet for at man ender opp som et forbilde for de menneskene som er opp til en, enten man vil  det eller ikke. Ingen er lettere å påvirke enn barn (Dette vet jeg alt om, har ikke støvsugd leiligheta mi selv på flere år.) Jeg synes det er svært skummelt å observere kommentarfeltene til enkelte av kjendisene på diverse sosiale medier. I dag ble jeg gjort oppmerksom på at hele Norges  (og litt av Sveriges) Tone Damli hadde delt et bilde av juice (det er greit å legge ut bilde av juice, altså. Men før du angriper meg og kaster meg i søpla, la meg forklare), med påfølgende tekst hvor hun forklarte at hun kun skulle leve av juice de neste tre dagene, som en slags detox. (GRETE ER MÅLLØS) I kommentarfeltet var det kommentarer fra unge jenter som lurte på hvor hun hadde fått tak i juicen. Jeg blir litt stressa, kvalm og svett. Det er ikke til å stikke under en stol at fanskaren til Tone i aller høyeste grad består av barn. Jeg er litt bekymra for hvordan barn tolker det innlegget. De fleste vil nok være enig i at det ikke høres spesielt sunt ut å leve på juice i tre dager. Tone, og andre kjente mennesker, har stor makt i alt de foretar seg. Den makta har de fått gjennom å bli populær og dermed betydningsfulle for andre mennesker. Det er derfor høyst sannsynlig at noen kommer til å forsøke å kopiere deres atferd. De har stor påvirkningskraft hos de menneskene som ser opp til de.
Jeg mener at mennesker som fungerer som forbilder for andre, burde tenke gjennom hva man deler på sosiale medier. Man burde tenke litt på hvem mottakerne er. Hvem er det egentlig som skal se det du deler? Er det et greit budskap å sende ut? Nå mener ikke jeg å være moralens vokter, men når noe provoserer meg, klarer jeg ikke å  holde kjeft. Jeg skulle bare ønske at man virkelig forsto hva det betyr å være et forbilde. Hvor stor betydning man kan ha i livet til mennesker man ikke kjenner. 




Det er bedre å være tjukk over magen, enn tjukk i hodet.

Shaaaallabais og hallais.

Først vil jeg bare opplyse om at dagsformen befinner seg omtrent her:



Herregud, jeg er så lei av knekkebrød. Jeg har lenge gått og avventet den store knekken, men hadde ikke sett for meg at den skulle komme i form av knekkebrød. Jeg har sikkert egenhendig sørget for 32,4% av omsetnignen til Wasa siden januar. Jeg er nemlig et meget spesielt menneske, jeg takler ikke å spise brød som er eldre enn en dag. Jeg må ha helt ferskt brød. (Off, nå høres jeg pervers ut igjen.) Dette medfører dermed at jeg må innta knekkebrød til to av dagens 2384984 måltider. Jeg spiser ca sju knekkebrød daglig.

Knekkis åpner heller ikke for særlig variasjon. Uansett hva du plasserer på toppen, er det fortsatt tørt og jævlig. Jeg selvdiagnostiserte meg selv med knekkebrødforgiftning her en dag, helt til jeg fant ut at årsakene til mine magesmerter og utagerende rumling, mest sannsynlig skyldtes margarinet jeg hadde inntatt flere ganger daglig, som viste seg å ha gått ut på dato for en  måned siden.



Mitt hat rettet mot Wasa og knekkebrød, er dessverre (...) ikke hovedtema for dagens innlegg. I helga var jeg nemlig ute på vift igjen. Etter å ha inntatt en stor mengde alkoholholdig drikke av typen tørr og grusom hvitvin, kjente jeg naturen kalle. Nei, ikke DEN naturen. Jeg måtte på do. Sjanglende forsøkte jeg meg på den brutale og bratte  trappa ned til toalettet på byens eneste utested, hvor man kan oppholde seg uten å få et intenst ønske om å ta livet av seg. I det jeg var i ferd med å geleide mitt klønte og fettbefengte legme ned trappa, gikk det et vesen forbi meg. Dette vesenet presterte å lire av seg følgende kommentar rettet mot undertegnede: "Slank deg." Jeg mistet fullstendig grepet. Hadde det ikke vært for at jeg tidligere på dagen hadde svitsjet innom en dokumentar om den store leder og passifist, Gandhi, hadde jeg nok myrdet vesenet på stedet.



Jeg er ikke særlig flink til å tenke raskt når jeg er bedugget, og kom derfor ikke på et særlig habilt comeback. Jeg reagerte derfor med å dytte vesenet ned trappa, ta springfart å hoppe på vesenets nakke, før jeg dro det med meg inn på jentetoalettet, og stakk legmet dets ned i dassen og trakk ned til det ikke var mer å trekke ned. Etterpå satt jeg meg ned og dreit. Neida, jeg gjorde ikke det. Jeg bare tuller. Jeg svarte: "Eeh.. i hell på, ditt fittetryne." Etterfulgt av et sjarmerende smil og en finger.


JEG BLIR SÅ JÆVLIG FORBANNA. Jeg fatter ikke hva som får mennesker til å lire av seg slike kommentarer til totalt fremmede. Nå kan jeg jo umulig være 100% sikker på at dette var en totalt fremmed, for alt jeg vet, har jeg vært med vesenet hjem. Men herregud, det der er da vel ingen måte å møte mennesker på. Jeg undrer virkelig over hvordan slike mennesker fungerer i dagliglivet. Det må være en bisarr og utrydningstruet variant av Homo Sapiens, som av en eller annen grunn føler en sykelig trang til å være ærlig mot alle mennesker de møter. Misforstå meg rett, ærlighet er greit, men innenfor rimelighetens grenser. Jeg later ofte som om jeg er ærlig, men som regel er det kun for å beskytte meg selv. For eksempel: Jeg har blitt med en ukjent kjekkas hjem. Jeg har allerede begynt å kaldsvette fordi jeg vet at denne ukjente kjekkasen innen minutter (utrolig nok) vil se meg naken. Jeg tenker at det kommer han til å angre på i det sekundet jeg tar av meg toppen. For å beskytte mine egne overfølsomme og ytterst sårbare følelser, velger jeg heller å være uærlig-ærlig med ham. Jeg sier da noe sånt som: "Unnskyld me, men kan du ikkje skru av lyset, sånn at i slepp å se ta schtøgge trynet ditt." Dette uttales selvfølgelig med en sarkastisk tone, slik at vedkommende ikke skal føle seg støtt. Jeg behøver å føle meg forferdelig fordi magen min breier seg utover, og han trenger ikke å være klar over dens faktiske størrelse. Skulle han stille følgende spørsmål: "Unnskyld meg, men hva er den varme, myke massen der?", kan jeg alltids kontre med: "Sorry, det er bare stomiposen min." Vinn-vinn, han behøver ikke å se meg naken, og jeg behøver ikke å se ham igjen.



Ærlighet er altså greit, innefor visse rammer. Samfunnet, og ikke minst, verden, hadde kolapset hvis alle skulle vært 100% ærlig med hverandre til alle tider. Det funker ikke sånn. Det er derfor vi har visse uformelle normer vi alle må følge. Dette vesenet har altså ikke fått med seg dette. Hadde kommentaren kommet før Grete (F.Gr.), hadde jeg nok bare ristet det av meg, slått meg på magen, og spist 32948 kg godteri. Etter Grete (E.Gr.), har jeg mistet min falske trøst, jeg kan ikke lenger trøstespise. Jeg må faktisk møte de vonde følelsene. Det går liksom ikke an å trøstespise knekkebrød og gulrot, det har ikke samme effekt. Det blir som å dra på leikaringen framfor å ha sex. Dette er faktisk den første situasjonen E.Gr, at jeg har blitt utfordret når det kommer til trøstespisingen. De aller fleste har vært positive og ekstremt støttende til alt jeg har foretatt meg, men siden jeg ikke er dum, ventet jeg at det etterhvert ville dukke opp negative kommentarer. Mennesker som ikke kjenner meg, og som ikke kjenner til møtet mitt med Grete, ser meg fortsatt som en overvektig person. Jeg føler meg ikke slik lengre. Jeg føler meg jævlig sprek og relativt deilig. Det at mennesker fortsatt ser meg som stor, gir de allikevel ikke rett til å påpeke det. Det var  et lite slag i trynet for meg. Det gjorde vondt en liten periode.

Jeg har aldri arbeidet så hardt og målrettet for noe, som jeg har med vektnedgangen min. Jeg er så ufattelig stolt av meg selv, forutsetningene tatt i betraktning. Jeg opplever det nesten som et lite personlig mirakel. Det er den følelsen jeg må holde fast ved når slike kommentarer kommer og får meg til å gå delvis i kjelleren. Jeg kan ikke la en idiot ødelegge tre måneder med hardt arbeid og resultater. Det er lett å tenke, men veldig vanskelig å gjennomføre. Men til syvende og sist, så er det mennesker som tillater seg å komme med slike kommentarer det er synd på, ikke meg. Jeg er allerede i full gang med å facestalke meg fram til vesenet, og finner jeg ut hvor vedkommende bor, kan det forventes en enorm drit i postkassa i nærmeste framtid. Jeg skal til og med legge ved et kort: "Det er bedre å være tjukk over magen, enn tjukk i hodet."




Feilmelding.

Shaaaallabais igjen, peepz.


Okei, i dag hørte jeg faktisk etter da nyhetene kom på radioen, og fikk med meg at det visstnok skal bli 20% dyrere å delta i Osloløpet, eller Oslo-maraton, eller hva faen man velger å kalle det. Min eneste erfaring med løpet er at det er forbanna vanskelig å krysse Karl Johan med trillekoffert, når flere tusen menn i overgangsalderen lettjogger forbi deg, iført trange bukser og små singleter. Nå mener jeg ikke at det er vanskelig å krysse gata fordi man blir opphisset, altså. Det er vanskelig fordi disse tragiske menneskene som faktisk BETALER for å få springe nedover Karl Johan er i veien. Det fører meg videre til poenget mitt (ja, jeg har faktisk et poeng.): Hvem i HEEEEEELVETE betaler PENGER for å delta i et maraton? Hadde jeg meldt meg på et maraton, hadde jeg faktisk krevd at de skulle betale MEG. Jeg kan da for faen meg springe nedover Karl Johan når jeg måtte ønske, jeg orker hverken å forberede meg eller betale penger for det. Jeg sier som FrPerne og mennesker som kommenterer i kommentarfeltet til nettavisene: "NORGE 2013!!!!!!!!"



Misforstå meg rett, jeg er ikke imot at mennesker løper, jeg er kun imot å betale penger for det. Løping kan ha en positiv effekt på både kropp og sinn (............). For min del, er ikke løping et alternativ. Jeg sliter nok med å gå. Jeg er usikker på om kroppen min hadde tålt å bli løftet fra bakken i en relativt høy hastighet, uten å bestemme seg for å kortslutte helt. Jeg løper kun når det er nødvendig, enten for å redde livet mitt, eller for å nå igjen en ukjent kjekkas som jeg ønsker å ligge med. Jeg hadde nok også løpt hvis The Grudge-dama plutselig sto bak meg. Jeg er sikker på at det er mange av mine venner som har fått seg en god latter, når jeg har skrevet: "Må springe, ska rekke bussen." på Facechat. "HAHHAHA, SPRINGE, SÆRLIG."


Før våknet jeg ofte opp  og tenkte: "Fyfaen, for et meningsløst liv jeg lever." Jeg gikk konstant rundt og venter på at det skal skje noe spennende, utfordrende og nytt. Det var før jeg hadde innsett at den største forandringen jeg hadde behov for, lå hos meg selv. Flere har stilt meg følgende spørsmål: "Men kommer du til å bli fornøyd med deg selv når du har gått ned 20 kg?" Altså, det skal mere til enn å gjøre noe med vekta mi for at jeg skal være fornøyd med meg selv. Jeg definerer meg selv som mer enn kun de tallene som står på vekta hver gang jeg besøker Grete. Jeg tror det "å være fornøyd med seg selv" varierer fra dag til dag, det kommer helt an på hvordan man føler seg. Selv da jeg var på mitt største, var det enkelte dager jeg følte meg jævlig deilig, og hadde ingen forståelse for hvorfor jeg alltid våknet opp alene hver søndag. Etter at jeg har gått ned i vekt, er det enkelte dager jeg føler meg grusom, og helst skulle gravd meg ned på nærmeste kirkegård.



Det er veldig mange ulike aspekter som påvirker selvfølelsen, og jeg tror det er litt farlig å skulle definere seg selv ut i fra kun en side ved seg selv. Jeg tror en av de største årsakene til at mange føler seg utilstrekkelig, er måten vi alle pirker og leter etter feil hos oss selv. Vi ser feil helt ned på mikronivå, og da er det på ingen måte rart at man ikke er komfortabel i hverken kropp eller sinn.
Mine psykiske feil ønsker jeg ikke å uttale meg om, for da måtte jeg nok hatt et lengre opphold på det som alle med et utpreget problem refererer til som "helsefarm."
Fysisk, har jeg har så mange feil at jeg ikke behøver å lete, fordi de er relativt synlige.

 

Endelig har mange begynt å dele seg igjen! Jeg er overlykkelig. Før var den bare en ukontrollerbar masse. Jeg aner et lite håp.




NB!! Dette er ei arm, ikke en legg.

Jeg er i hvert fall blid, da.


Jeg har egentlig bestemt meg for å gi totalt faen i mine feil og mangler. Etter min relativt korte levetid, har jeg kommet fram til at jeg får forsøke å akseptere meg selv slik jeg er. Jeg har hverken tid eller lyst til å vie livet mitt til å bli "the perfect woman." Det ligger ikke i kortene for meg, rett og slett. Jeg orker ikke å etterstrebe et ideal som egentlig ikke eksisterer, da ingen mennesker er perfekte. Det vi tror er perfekt, er som oftes retursjert eller tilgjort. Så lenge jeg er relativt glad og sånn halvveis fornøyd med meg selv, skal jeg prøve å ikke klage. Jeg vil heller være en size hero, enn en size zero.




Jeg er glad i meg selv, tror jeg.

Shallabais, hallais og yo.

Nå har jeg spilt bubble shooter i ca tre timer, og kjenner at jeg begynner å bli rimelig sliten i fingrene. Jeg er ikke direkte sikker på at det var akkurat dette Grete refererte til da hun mente jeg burde begynne med styrketrening, men trening er trening, sier jeg bare.



Siden jeg revolusjonerte livet mitt i beste maktsjuk diktator-stil, har jeg nemlig begynt å definere all fysisk aktivitet som trening. Og da mener jeg virkelig all fysisk aktivitet (HEHE.) Jeg har til og med begynt å gå omveier kun for å få bonustrening. Grete skiller nemlig mellom trimpoeng og hverdagstrim. Trimpoeng får jeg når jeg på brutalt og grusomt vis tvinger den abnorme kroppen min til å bevege seg i endeløse, ensformige repitisjoner i tre jævla kvarter, tre ganger i uken. Av og til spriter jeg det litt opp med en endeløs tur på en og en halv time, hvor jeg vagger rundt i Moldes gater, rødsprengt og svett, mens jeg intenst ber til den ikke-eksisterende Guden dere alle påberoper i tide og utide, om at jeg ikke skal treffe på noen jeg tidligere har begått utenomekteskapelig synder med. Disse 2.verdenskrig-lignende hendelsene, er altså de jeg blir belønnet med trimpoeng for. Er det verdt det? Tja.. Jeg behøver i hvert fall ikke å kjøpe klærne mine i mamma-avdelingen hos H&M lengre. Noe som er ironisk, ettersom jeg hele mitt voksne liv, har levd i en altoppslukende angst for å bli gravid. Men som dere vet, ble jeg gravid med fettbarnet, framfor et levende barn. Og jeg hadde valgt fettbarnet. Det er i hvert fall skapt 100% av meg, og jeg ønsker i grunn ikke innblanding fra noen andre når jeg skal reprodusere meg, for det er umulig å kvalitetssikre.



 

All annen aktivitet som ikke er direkte trening, refereres til som hverdagstrening. Det vil si at om jeg beveger meg fra senga og på do (noe man gjør relativt ofte, når man hver eneste dag må drikke ca. samme vannmengde som en elefant), har jeg hverdagstrent. Jeg kan sikkert takke toalettet for 30% av mitt totale vekttap. All annen aktivitet faller også inn under hverdagsaktivitet, og det kan ses på som bonus-trening. Jeg tar dette svært alvorlig, og har derfor begynt å gå diverse omveier, kun for å score flere bonuspoeng. Skal jeg handle, går jeg flere omveier før jeg finner fram til produktet jeg er på utikk etter. Jeg tar alltid trappa framfor heis, selv når jeg har inntatt storemengder lavkarbo-vin, og ikke ser hvor jeg går. Jeg har fått en bitteliten hjerneskade, tror jeg.



Men skal jeg være helt ærlig med dere, noe jeg stort sett er, så er det lenge siden jeg har hatt det så bra som jeg har det nå. Jeg begynner å se et lite fnugg av mening i min ellers så patetiske eksistens, og begynner å like meg selv igjen. Over lengre tid har jeg latt meg selv forfalle, jeg har lyttet altfor lenge til den irriterende dusten som bor i hodet mitt, som stort sett forteller meg at jeg ikke er bra nok, og at jeg aldri kommer til å bli bra nok.

Uansett hva jeg foretar meg, så er jeg en taper. Jeg er ikke smart nok, interessant nok, eller pen nok til at noen noensinne kommer til å elske meg. Nå forstår jeg at det kanskje ikke er så rart, for uansett hvor klisjeaktig og Days of our lives-preget dette høres ut, så er det vanskelig å elske en person som ikke elsker seg selv. Nå snakker jeg ikke om at man skal stå flere timer i speilet, mens man skriver personlige kjærlighetssanger til seg selv, helt til man bryter ut i gråt ford man blir så rørt av eget talent og skjønnhet. Det handler vel mer om selvaksept, selvrespekt og en god selvfølelse. Jeg kan ikke påberope meg noen av disse egenskapene fullt og helt foreløpig, men jeg kjenner at det begynner å skje noe. 

BONUS:

Trodde jeg delvis hadde blitt kvitt dobbelhaka....




Kjære godteri, jeg gjør det slutt.

Shallabais og hallais.


Jeg tenkte i utgangspunktet at jeg skulle oppsummere uka, men når jeg tenker meg om, så har det vel egentlig ikke skjedd noe. Den største nyheten på slankefronten, er at jeg ikke lengre er i stand til å benytte meg av magen for å lukke skuffer. Før kunne jeg dytte igjen skuffa med magen, men nå blir jeg  bare stående å jokke. Jeg er litt usikker på om jeg egentlig er så glad for å være kvitt dette fantastiske party-trikset. Nå har jeg liksom ingenting å imponere med lengre. Jeg kan vel alltids imponere med min livlige personlighet og interessante tanker. Kanskje ikke.



Ryggfettet har også minket betraktelig. Før hadde jeg to relativt faste pupper foran, og to ekstremt slappe hengepupper bak. De lignet et par fett-vinger. Det var veldig merkelig. Rumpa mi er fortsatt slapp og ikke-eksisterende, men det har den alltid vært. Kari (Jakkesånn) mente det var fordi jeg var overvektig, da jeg briefet henne om rumpe-situasjonen min mens vi satt backstage hos TV2. Det kan jeg altså avkrefte her og nå, jeg er rett og slett rumpeløs. Jeg kan knipe og knipe så mye jeg vil, jeg vil aldri være i stand til å shake that ass. Jeg kan fremdeles shake magen da, men er relativt usikker på hvor sexy det egentlig vil være.
I dag har jeg og Nike-dama vært på tur i et helvetes snøkaos, og jeg vurderte fortløpende  om det faktisk var så ille at jeg burde finne et sted å grave meg ned. Det positive med å være relativt stor, er at Røde Kors i det minste ikke vil ha særlige problemer med å lokalisere meg, skulle jeg gå meg vill, og sjansene for det er relativt store. Jeg er klønete og desorientert. Jeg går meg vill i hjernen min opptil flere ganger daglig, faktisk. Jeg synes det er helt utrolig at Grete har klart å nå inn til meg, jeg er egentlig ekstremt sta, og hvis jeg ikke vil noe 100%, så orker jeg som regel ikke å gjennomføre. Grete er snedig, hun har sneket seg inn i meg (herregud, unnskyld Grete med familie, jeg mener ikke å være så seksuelt utagerende, av og til så tenker jeg ikke før jeg skriver. Men jeg er ikke seksuelt tiltrukket av Grete, jeg elsker bare det hun gjør med meg. Å herregud, der ble det plutselig enda verre.) og forandret tankegangen min.

 

Jeg er så sexy:



Jeg har aldri vært i stand til å nekte meg noe som helst, og første gangen jeg takket nei til kake, hørte jeg folk gispe.  Det har florert av debatter rundt temaet "mat-avhengighet", men jeg er enig i at det faktisk eksisterer. Jeg er et levende bevis på at det er tilfellet. De første ukene etter at jeg møtte Grete, måtte jeg løpe fra mennesker som spiste godteri eller all slags form for usunn mat. Jeg fikk klump i halsen og tårer i øynene når vennene mine spiste godteri. Jeg skalv og fikk lyst til å kaste opp. Til tider kunne det være så ille at jeg ikke klarte å være i samme rom som mennesker som hadde spist godteri, uten å fantasere om å spise personen.  Det går langt bedre nå, selv om jeg fortsatt ikke klarer å være i samme rom som godteri over lengre tid. Det er som en slags jævlig eks-kjæreste som har vært skikkelig slem mot deg, og som man ikke klarer å omgås. Forholdet mitt til Herr Godteri, er det lengste forholdet jeg har hatt. Han har ikke gitt meg noe annet enn falsk trøst og omsorg når jeg har vært lei meg, i tillegg til en stadig voksende mage, hvor fettbarnet har fått fritt spillerom. Nei, det er påtide å bli singel igjen.

 

BONUS

I et forsøk på å gjenvinne min tidligere deilighetsfaktor, har jeg valgt å bli blond igjen. Kjenner allerede at jeg er fire hakk dummere, og det er deilig. Dumme folk har det godt, de behøver ikke bekymre seg.




Under hundre-vidunderet.

Shallabais!


Nå er det snart ei uke siden jeg har skrevet noe, men jeg har egentlig ingenting å fortelle. Det er fullstendig tragisk. Livet mitt inneholder en del spinning, men det er total mangel på spenning. Siden sist har jeg oppført meg som en idiot, sendt et par meldinger jeg angrer på, og ikke fått meg noe som helst.


Jeg var på byen tre ganger i påska, noe jeg vet Grete misliker på det sterkeste. Det var med hamrende hjerte og puls langt over gjennomsnittet, at jeg besteig vekta i går. Øynene mine holdt på å poppe ut, og overdramatisk romantisk komedie-musikk spilte intenst i hjernen min, da jeg til min store overraskelse fikk se at jeg iløpet av påskeuka hadde gått ned ytterligere 1,7 kg. Jeg fatter det ikke.

Jeg har fått utallige kommentarer på internettet og i virkeligheten om at alkohol skal ødelegge for vektnedgangen. Unnskyld meg. Tre og en halv gang på byen iløpet av ei uke, og jeg har satt ny pers på Grete-kurset. Mitt totale vekttap er nå 12,6 kg. Det er lenge siden jeg har følt meg så deilig. Hadde jeg reist til syden nå, hadde jeg nok deiet meg i bikini som om jeg hadde vært supermodell. Noe som hadde sett ekstremt rart ut, siden jeg fortsatt er større enn gjennomsnittet. Jeg merker også at jeg fryser mer, ettersom jeg har mistet et lag av spekk. Før kunne jeg gå i singlet i -20, uten og engang merke at det var kaldt.

Her blotter jeg erke-komplekset: overarmen.


 In other news: Jeg har nådd et nytt mål. Jeg veier endelig under hundre kilo. Nå ligger vekta på 98,5. Jeg har i tillegg mistet et par haker, og begynner endelig å se konturene av et kjevebein.  Det er kun 7,4 kilo igjen. Jeg blir faktisk nesten litt rørt. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle befinne meg i denne situasjonen, fra den spede starten i januar. Som et individ med totalt mangel på selvkontroll og disiplin, en fraværende evne til å planlegge, dårlig tiltro til egne evner, og et selvbilde som får emokids til å virke lykkelige.
 Jeg venter bare på at jeg skal sprekke fullstendig. Jeg har lenge trodd at den store smellen var uunngåelig.  Det kan tilsynelatende virke som om jeg tok feil. Jeg utelukker selvfølgelig ingenting. Jeg tror det er litt farlig å miste kontrollen, at jeg skal føle meg så komfortabel og selvsikker, at det til slutt vil rakne. Jeg er hele tiden på vakt, og når jeg begynner å føle den intense trangen til å trøstespise, må jeg gå et par hundre runder med meg selv. Jeg er ekstremt følelsesmessig ustabil til tider, og det skal ikke mange avvisninger fra potensielle latinolovers før det vipper meg av pinnen.

Fettbarnet mitt er nemlig skapt av sammensatte årsaker. I tillegg til mors manglende evne til å kontrollere seg selv, har fettbarnet flere sviktende fedre, som undertegnede har vært altfor forelsket i. Og når de ikke ønsket ansvaret, forsøkte jeg å erstatte følelsene mine med mat. Jeg har innsett at fettbarnet kun ønsker oppmerksomhet fra meg, og at det bare er jeg som kan fikse problemet. Grunnen til at jeg lot fettbarnet vokse seg så stort, er nok fordi jeg på et tidspunkt mistet fullstendig kontrollen over livet mitt. Jeg ignorerte glatt det faktum at jeg begynte å bli veldig stor, mest fordi jeg ikke maktet å ta tak i problemet.

Her var jeg edru på byen. Det skjer aldri igjen.

Jeg gruer meg til jeg endelig når målet mitt (helt utrolig at jeg faktisk skriver "når målet mitt" og ikke "når jeg muligens når målet mitt." Såpass innstilt er jeg.), da jeg må begynne å kjempe for å holde vekta. Det å gå ned en kilo i uka er enormt arbeid i seg selv, men det og faktisk forsøke å holde ei jevn vekt resten av livet virker, akkurat nå, umulig.
 Selvfølgelig skal Grete hjelpe meg i gang, og jeg skal ta et hold vekte-kurs, som foregår over et år, der man veier seg en gang i måneden. På Gretes "Jippi, du har klart det, men nå begynner areidet"-kurs, er det tillatt å gå opp eller ned to kilo. Klarer man dette iløpet av året, får man gratis kurs i et halvt år. Det er selvfølgelig en liten gulrot. Den største gulrota, er nok den bonusen det å ha ei sunn vekt innebærer, nemlig: sex. HEHEH. Neida. God helse. Neida. Joda. Jo, jeg mener det virkelig. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg skriver om dette akkurat nå, det er fortsatt 7,4 kilo igjen. Jeg er bare ekstremt motivert akkurat nå.

Bonus:

Her skulle jeg vise fram dagens outfit, som besto av ullundertøy. Jeg klarte ikke å ta det spesielt seriøst.




I want candy.


Nå sitter dere vel godt plantet i sofaen, med hånda i påskeegget og kjeften full av godteri. Jeg kjenner slagget renner fra kjeften bare av tanken. I går utførte jeg den tradisjonsrike påskehandelen. Nytt for året, var at alt av usunn karakter, var byttet ut med grønnsaker og lett-produkter. Jeg begynte nesten å gråte ved kassa. Jeg så glade barn og voksne ved smågodthylla, som skuffet kilovis med smågodt ned i overdimensjonerte poser, folk som hamstra marsipan og godteri, uten å ofre antall kalorier eller sukker-innhold en eneste tanke.



Der stod jeg, i tjukkas-depresjonståka, og forbannet hver eneste kilo jeg egenhendig har påført mitt stakkars legme. Hadde jeg bare vært født med evnen til å kontrollere meg selv, kunne jeg også ukontrollert ha hamstret godteri nok til å fôre en barnehage. Konklusjonen er som følger: Man må altså ha selvkontroll for å miste all kontroll. Normale mennesker hamstrer godteri for alle penga, kun to ganger i året. Problemet mitt, på den andre siden, er at jeg hamstrer godteri for både jul, påske, bursdag og 17.mai, hver eneste gang jeg kjøper godteri. Det er forskjellen mellom meg og vanlige folk. Jeg må ta av meg påskekiloene og julekiloene 10 år etter, mens vanlige folk tar av seg høytidskiloene rett etter den aktuelle høytiden. Jeg betaler nå prisen for kiloene jeg tidligere har oversett.

Tatt ut av sammenheng: Prøvde ei gammel bukse i dag, som tidligere var altfor trang, se nå da:



Mens jeg er inne på temaet godteri, vil jeg ofre et par linjer til  Jørgen Foss sin siste uttalelse. Jeg er veldig ambivalent. Jeg synes selve uttalelsen er misvisende, og muligens litt lite gjennomtenkt. Det kan hende jeg er dum, men jeg oppfattet uttalelsen på følgende måte: Sett opp prisene på smågodt, redd folkehelsa. Det er ikke så enkelt. Jeg mistenker på det sterkeste at Foss egentlig siktet til det faktum at usunn mat er langt billigere enn sunn mat. Nå skal jeg ikke legge ord i munnen hans, men han kan umulig sikte til at smågodt er det eneste av de usunne matvarene som burde bli dyrere. Selv om dette muligens er oppfatningen til de fleste som har delt artikkelen, og som faktisk orker å debattere i kommentarfeltene til nettavisene (idioter, med andre ord.)



Etter jeg ble kjent med Grete, måtte jeg erstatte all maten i kjøleskapet mitt. Siden jeg ikke spiste særlig mye mat, men heller store måltider, befant det seg ikke store mengder mat i kjøleskapet. Jeg måtte handle sunne matvarer, og i store mengder. Jeg har aldri brukt mye penger på mat, selv om det kanskje ser ut som om jeg har gjort det. Sunn mat er forferdelig dyrt. Det er ikke rart at folk heller kjøper en pappbunn med tomatsaus og brusk (aka Grandis) framfor kyllingfilet. Det er konstant fokus på sunn mat i media, og hundretusen artikler om at vi burde spise sunnere, siden fedme visstnok er i ferd med å bli den store folkesykdommen. Jeg oppfatter det som naturlig, i tråd med at vi oppfordres til å spise sunnere, at den sunne maten faktisk blir rimeligere. Det er veldig dyrt i lengden å holde et sunt kosthold.

Jeg tror ikke nødvendigvis at de menneskene som ønsker å leve av usunn mat, ikke kommer til å kjøpe denne maten hvis den blir dyrere. Jeg snuser, og har ikke sluttet å snuse selv om prisene på snus øker for hvert år. Jeg er en slave av min avhengighet. Det samme gjelder min matavhengighet. Jeg hadde aldri i verden sluttet å kjøpe godteri, hvis det hadde blitt dyrere. Jeg sluttet å spise godteri fordi jeg ville fortsette å leve, men det er en helt annen sak.

Jeg synes Jørgen Foss stadig får hard kritikk for sine uttalelser, og jeg skjønner at det kan virke fjernt for mennesker som ikke aner hvordan det er å leve med overvekt. Det er i utgangspunktet slik at man er ansvarlig for sin egen overvekt, men som nevnt tidligere, er det mange ulike faktorer som spiller inn. Jeg tviler på at Jørgen Foss, eller andre overvektige, har spist seg tjukke fordi de ønsket det. Av og til mister man fotfestet, man mister kontrollen over vekta og sitt eget liv. Plutselig en dag våkner man, og da sitter man der, tjukk og bitter. Sint på verden. Det er langt enklere å skylde på andre enn å skylde på seg selv. I hvert fall, stopp opp litt, les mellom linjene, man trenger ikke å tolke alt bokstavelig til enhver tid.

Les mer i arkivet » April 2016 » Februar 2016 » Januar 2016
hits